Izzybloggen presenterer: De ti dårligste skrekkfilmene i historien.
Skrekkfilmsjangeren er en sjanger som inneholder utrolig mange dårlige, ukoordinerte, nesten patetiske forsøk på skremsel. Det er kanskje den sjangeren som inneholder mest drittfilmer, og derfor er det veldig aktuelt å komme med en fin liten utskjellings-kåring av de ti aller verste og minst skremmende skrekkfilmene noensinne.
Avgjørelsene er basert på forutsigbarhet, overmisbruk av klisjeer, kjedsomhetsfaktor og meningsløs handling, og ikke minst: Hvor lite skremmende er dette?
Derfor presenterer Izzybloggen de ti dårligste skrekkfilmene som er laget. Om man faktisk blir skremt av disse filmene har man virkelig nerveproblemer eller er bare ubeskrivelig lettskremte.
10: The Exorcism of Emily Rose
Denne filmen skal liksom være basert på en sann historie. Vel, den sanne historien er iallefall ubegripelig kjedelig! Hvorfor står denne oppført som horror i det hele tatt? Krimdrama hadde passet bedre, og den scorer ikke noen poeng i den sjangeren heller. Hele filmen er et enormt gjesp. Det er ikke noen spesielt store misbruk av klisjeer her, men filmen er ABSOLUTT IKKE SKREMMENDE, og jeg tror ærlig talt ikke det kan ha vært hensikten heller. Null skvettescener, null skremselsfaktor, og hele filmen drives av en nitrist, urkjedelig og usammenhengende rettsak rettet mot en tørr, katolsk prest. Fy og føy!
9: One Missed Call
De sier at japanske skrekkfilmer skal være de verste og mest fryktinngytende. Her avkrefter jeg den myten (myte, ja). Filmen “One Missed Call” er en klisjesuppe, fra begynnelse til slutt. Det er en helstreit ungdomsskrekkfilm konseptmessig, der ungdommer får mystiske telefoner der de hører sin egen død, og så skjer det etterpå (ripoff fra Final Destination, eller). Og ringetonen som dukker opp når “døden” ringer er en gammel barnetv-melodi fra japan. Dette kunne blitt et bra konsept, og kunne faktisk blitt litt creepy, men med utrolig overdrevent skuespill, dårlige effekter, forutsigbare skvettescener og veldig lite troverdig storyline scorer denne filmen såpass dårlig at den havner på en niendeplass av de dårligste noensinne. Japansk er oppskrytt, folkens!
8: Saw – serien
Blandt tidenes mest oppskrytte filmer. Dette er en filmserie som tar opp psykotisk seriemord basert på syk humor og en lettere forstyrret, men tydeligvis moralsk intelligent morder. Men seriøst, dette konseptet er oppbrukt. Tortur-skrekkfilmer er en klisje som har eksistert siden skrekkfilmenes morgen, og forsøket på å revolusjonere dem er forgjeves. Skuespillerne er gode, men å plassere dem i så lite utfordrende roller som i SAW-filmene er en skam. Det er en kvalmende mølje av selvtortur, feller, blod, gørr og liksom-horror, og hele konseptet føles veldig billig og forutsigbart. Et lite pluss er Jigsaw, som faktisk er en karakter som KAN overbevise, men alt annet trekker ned i denne klisje-mølja av en overdramatisert, overoppbrukt, utdratt og ihjelspilt torturfilmserie. Styr unna med mindre du kun er ute etter å få underholdning av folk som dør på ekstra teite vis.
7: Wrong turn 2: Dead End
Wrong Turn 1 var faktisk en film som kunne vise litt potensiale i den meget utskjelte splatter-delen i skrekkfilmsjangeren. Filmen har et helt ok konsept og relativt greie skvettscener, samt en god dose underholdning. Dette faller helt sammen i oppfølgeren, der alt går på repetisjon, manuset er tynt og skuespillet er like overbevisende som en jehovas vitne-parade. Jøjemeg, jeg var klar over at det fantes meningsløse splattere, men selv Braindead har jo underholdningsverdi. Denne filmen er ribbet for alt, og tilogmed blod og gørr-scenene blir kvalmende kjedelige. Dette konseptet med innavla atom-hillbillies begynner å bli vel oppbrukt, og det at de er kannibaler er heller ikke noe nytt. Det eneste høydepunktet er en veldreid oralsexscene med to av rolleinnehaverne, der man faktisk får se litt naken kvinnehud. Ellers er dette en dønn ufordøyelig smørje som selv splatterentusiaster må styre unna.
6: The Ring
Her er handlinga: En småskummel videotape er populær hos ungdommene. Hvis du ser hele blir du ringt opp av en stemme som forteller deg at du har en uke igjen å leve. Du må prøve å stoppe dette før du blir drept av en sint, druknet jente. Unngå at ungen din ser på tapen (noe du selvfølgelig ikke klarer). Hva skal man si ? Dette kan høres ut som ei ålreit storyline å gå etter, men den har resultert i den nest mest overvurderte skrekkfilmen i verdenshistorien. For det første er det skvettscenene. Om man skvetter av e har man virkelig behov for å se mer skrekk, for de er så forutsigbare at det er direkte skuffende. For det andre har vi den “skumle” atmosfæren gjennom filmen, basert på surrealisme og abstrakt horror, som ikke er skummel i det hele tatt, men taper seg og gjør filmen enda mer kjedelig og forutsigbar. Skuespillet tør jeg nesten ikke nevne, for det er så c-skuespill at tilogmed “Halloween” fortjener en Oscar i forhold. Jenta i brønnen er like skummel som Jan Teigen på en Prima Vera-konsert og historien kollapser etter 15 minutter. Suppe, suppe og atter suppe. Dette har vi sett før, og dette er i beste fall en etterligning av en etterligning. Det gjør det ikke bedre at etterfølgeren er like gørr kjedelig og foriutsigbar. ADVARSEL: DENNE FILMEN FORÅRSAKER SURE OPPSTØT!
5: Ghost Ship
Spøkelsesfilmer er som regel filmer av underholdningsverdi, fordi det paranormale er mystisk, fengende og skremmende interessant. Dette gjelder ikke for Ghost Ship, som er en klønete jumbo i sjangeren. Fy faen, denne filmen suger, og det sier jeg helhjertet. Her er skuespillerprestasjonene faktisk helt ok, men seriøst, masse billige spesialeffekter og en utrolig bedriten slutt der alt som kunne virke skummelt i begynnelsen bare blir helt ødelagt. Mystikken blir borte og alt raser sammen. En liten trøst er at man får se en pen, avkledd dame, men denne gleden blir fort borte når hun også viser seg å være et billig gespest. Gråten tar meg, gud så dårlig!
4: Dead Silence
Orker ikke skrive så mye om denne superfiaskoen, annet enn at dukkene til den livløse og kalde heksa (som minner mistenkelig mye om Siv Jensen) er like realistiske som en plutoniumbefengt same på limstift, og storyen i filmen er helt uforklarlig dårlig fra første minutt og den halvannen time man må lide seg igjennom denne overdrevne, kjedelige, svette og ubegripelig dårlige filmen. Alt er på bunn, og eneste pluss er at dødsårsakene til noen av skuespillerne kan frembringe en god latter.
3. Drag me to Hell.
Relativt nyutgitt film, og forventningene har vært høye. Folk har faktisk blitt skremt av denne filmen, men da regner jeg med de har blitt skremt av hvor ukoordinert og dvask storylinen i filmen er og hvor den forgjeves prøver å plagiere filmer som “Constantine”, “Exorcisten” og “Thinner”. En blanding av sigøynerhelvete, utdrivelser av demoner og enda mer helvete. Alt sammen mikset opp til å bli årets definitivt mest skuffende skrekkopplevelse. Filmen er ikke skremmende i seg selv, da den er mer forutsigbar enn musikken til Ac/dc, men den er skremmende dårlig laget og manuset, skuespillet, historien, konseptet, effektene – ALT er av lavbudskjettskvalitet. Dvaskt og uengasjerende. Skrekk og gru for en lite skremmende skrekkfilm!
2: House of Wax
Her begynner det virkelig å bli på tryne-faktor innen ungdomsskrekk. En gjeng kåte, uetablerte fjortiser bestemmer seg for en roadtrip og kommer til en gudsforlatt lyten bygd “in the middle of nowhere” (noen som kjenner seg igjen?). Der finner de et voksmuseum, og voksfigurende ser “skummelt” realistiske ut (noe de aldeles ikke gjør, pføy). Filmen servere klisje på klisje på klisje og handlingen forsvinner i fokuset på de enormt dårlige skuespillerne, som blandt annet består av Paris Hilton. Etter ti-femten minutter har du forutsett hele filmen, og den er like lite givende som en julebord-hangover. Skremmescenene er latterlige, og man kan ikke annet enn å le av den fantastisk grusomme dialogen mellom hovedrollene. For ikke å snakke om de psykotiske skurkene, som bare er patetiske etterligninger av større skrekkfilmpsykoer. Eneste høydepunkt i filmen er at vi får se Paris Hilton bli drept, og det er jo relativt underholdende, men filmen er så gruelig elendig at dette ignoreres nesten (bare nesten).
1: The Grudge
La meg få spørre på en høflig måte: Hva i FAEN er grunnen til at ungdommer verden over ble skremt av The Grudge? Hvordan i all verden er det MULIG å bli skremt? Det er det eneste som skremmer meg med denne filmen, at folk faktisk er redde for å se den. Dette er klisjemotstanderens verste mareritt. Dette er kanskje tidenes dårligste skuespill fra en faktisk ganske grei skuespiller (Les:Buffy), og handlingen er en eneste stor kavalkade av klisjeer, et rent plagiat av 1000 andre lignende hjemsøkelsesfilmer, bare at dette må jo være en parodi? “Skrekkmonsteret” her er et gjenferd av en drept kvinne som dreper ofrene sine i et skap opp til loftet, og hun minner faktisk om en krysning mellom Poltergeist og Teletubbies. Den liksomskumle innoverrapingen hennes blir heller ikke spesielt fryktinngytende, men heller latterfrembringende og direkte komisk. Avkappede kjever og gjenferd i ganger er heller ikke noen overraskelser. Scenene er som snytt ut av en syttitallsparodi, og skuespillet holder kanskje mål med barne-tv. Ingenting er positivt med denne filmen. Om man har høye forventninger sitter man igjen med tidenes største skuffelse, og man direkte plages i halvannen time gjennom denne kjedelige, tørre, kvalmende dårlige komigrøsseren. Da sitter man igjen med et spørsmål: Er det virkelig lov å lage så dårlige skrekkfilmer som denne ? Er det virkelig lovlig? Her er det snakk om å heller foretrekke kavalkader med tv2-såpeoperaer enn å se denne filmen igjen. Gratulerer og kondolerer til verdens desidert dårligste grøsserfilm gjennom tidene.
