De 15 beste Progressive Metal-albumene.

Da er det duket for en liten personlig kåring av de aller beste progressive metal-albumene som er laget. Dette er den musikksjangeren jeg uten tvil har mest til overs for (ved siden av oldschool heavy metal) og har nok mye innsikt i denne.

Egentlig er det bare de to første som er absolutt, resten er hipp som happ plassert, men har tatt med de viktigste fra de bandene jeg rådigger, eller eventuelt skiver som peker seg meget ut.

Dette er som sikkert kjent, en vurdering utfra mitt subjektive synspunkt, som igjen er bedre enn alle dere andres (ædda bædda). Men ja, fra spøk til revolver, let’s begin:

15: Queensrÿche – Operation Mindcrime.

Med Ronnie James Dio som gjestenarrator og en av de mest innflytelsesrike hylevokalene noensinne, fremført av Geoff Tate, utgjør dette konseptalbumet en tidløs klassiker av ypperste kvalitet. En historie om mord, begjær, intriger, korrupsjon, galskap og maktmisbruk blir skildret med et fantastisk låtutvalg, klar storyline og vannvittig kule heavy metal-riff. Skiva oser av genuinitet, og er uten tvil en pionerende innen sjangeren, samt et ultimatum for enhver fan av både prog og klassisk heavy.

Beste låt (er): Eyes of a Stranger, Suite Sister Mary

14: Opeth – Still Life.

En fantastisk reise i det mørke ved menneskets natur, og en maktdemonstrasjon i musikalsk kraft, utvikling og blanding av det mest ekstreme. Fra clean progressiv rock til brutal death metal på en låt, noe som skaper gode kontraster i en veldig mørk og herlig kaotisk landskap av nydelig melankoli. Dette albumet er nok definitivt for progressiv dødsmetall, og er en virkelig milepæl i sjangeren. Mikael Åkerfeldt er et geni, og ikke bare vokalmessig, men også som en tidløs komponist.

Beste låt(er) : Godheads Lament, The Moor

13: Pagan’s Mind – God’s Equation

Her viser Pagan’s Mind hvorfor de er Norges og skandinavias flaggbærer innen progressive metal. Albumet er fullspekket av utrolige låtkomposisjoner, nydelige drømmende gitarsoloer og fantastiske melodier samtidig som det er beinhardt, spinnvilt og pulserende. Det er nok Pagan’s Mind mest straightforward utgivelse til dags dato, og sikkert det hardeste. Selv om prog-elementene er litt mer gjemt her enn ellers, er de ikke helt borte, og Pagan’s Mind sin unike evne til å gjøre prog catchy og sing-along vennlig gjør at albumet er en ren skjær glede å høre gjennom. Coveren av Hallo Spaceboy, henholdsvis av David Bowie, gruser originalen i senk! Vokalen av Nils K. Rue er forresten som en blanding av Rob Halford, King Diamond og James LaBrie, vakkert, unikt og rått!

Beste låt(er): God’s Equation, Atomic Firelight, Osiris’ Triumphant Return

12: Symphony X – Paradise Lost

Kongene av neoklassisk prog med sin episke utgivelse som omhandler det berømte episke diktet “Paradise Lost” som setter djevelen i et litt annerledes lys enn han vanlig er fremstilt som (rebelsk unggutt istedenfor tyrannisk jævel, pun intended) og som beskriver bibelske kriger på en måte bare vokalguden Russell Allen klarer. Musikalsk er det nok mer basert på klassisk metal enn tidligere utgivelser, og en del speed metal-elementer progget opp av trommene til Jason Rullo og den virtuøse gitaren til Michael Romeo. Et undervurdert mesterverk!

Beste låt(er): The walls of Babylon, Paradise Lost, The Sacrifice

11: Sole Remedy – Apoptosis

Sole Remedy er et relativt ukjent progband fra Finland, men kommer nok til å være fremadstormende i tidene som kommer. Dette albumet er et mørkt, melankolsk album med tekster basert på underbevisstheten, mørke følelser og depresjoner, likevel blir jeg i godt humør av albumet, som leker med øregangene mine med velfortalte tekster (dog med litt finsk-engelsk i blandt) og med godt gitarspill som kan til tider minne om alt fra John Petrucci til David Gilmour. Veldig undervurdert, anbefales sterkt. Dette er fantastisk musikk på alle mulige måter!

Beste låt(er): Comatose, Undertow

10: Pain of Salvation – Remedy Lane

De svenske legendene anførst av Daniel Gildenlöw viser virkelig muskler med dette fullpakka albumet som har alt et progmetal album skal ha. Røffe riff, rare signaturlinjer og fantastiske harmonier lagt under en vokal som er så eksepsjonelt bra at jeg nesten gråter. Albumet har stor vekt på det rolige og avslappende, men når det harde tar tak, tar det tak i hele deg.Med lekende gitarer, stødig bass og en rytmeseksjon i verdensklasse gjør dette albumet seg fortjent til en god plass på pallen.

Beste låt(er): Beyond the Pale, A trace of Blood

9: Ayreon – The Human Equation

Med sitt folkinspirerte operametalprosjekt Ayreon har Arjen Lukassen virkelig gjort seg markant i metalverdenen. Han har alltid et godt utvalg av innleide vokalister med seg, og det er ikke noe forandring på dette albumet. Blandt annet James LaBrie, Mikael Åkerfeldt og Devin Townsend er å finne på denne magiske reisen inn i “the human equation” som er en storytellende opera verdig en komponist i bach-ligaen. Beste skiva til Ayreon, ingen over, ingen ved siden!

Beste låt(er): Day Sixteen: Loser, Day Eleven: Love.

8: Dream Theater – Metropolis Part II: Scenes from a Memory.

Skiva fortsetter der “Metropolis part I” fra Images and Words slutta, og er en konseptskive som forteller om en mann som er plaget av drømmer fra et tidligere liv som han ikke forstår, og ferden hans for å løse et mysterie som er mer innviklet enn en børskrakk på wall street. Dette er mesterkomposisjon på sitt aller beste, fra det største progmetalbandet i verden. Ikke et dødt spor, og skiva er magisk fra start til slutt og fester et helt unevnelig grep i lytteren, og man bare må lese tekstene om og om igjen!

Beste låt(er): The Spirit Carries On, Home, The Dance of Eternity

7: Opeth – Blackwater Park

Opeth’s uten tvil største bidrag til sin cv. Et univers av ekstrem metall, følelsesladet melankoli og søttitalls prog blandet sammen til et av de mørkeste progalbumene noensinne, og med en stemning som minner om Silent Hill-spillene. Denne plata representerer det fineste av Mikael Åkerfeldt og er gjestet av Steve Wilson fra Porcupine Tree på noen spor. Magisk, mørkt og melankolsk. Det er de eneste tre rette ordene for å beskrive dette mesterverket!

Beste låt(er): The Drapery Falls, Bleak, Harvest

6: Seventh Wonder – The Great Escape.

Den siste skiva til det som jeg ser på som det beste progmetallbandet i verden, Seventh Wonder. På denne skiva får man et utvalg i lange, episke låter, ekstremteknisk instrumentalitet , hardtslående riffing, melodiøse- nesten pop-aktige refreng og en vokalist som overgår nesten alt jeg har hørt i denne sjangeren. Det lyser magi av hvert spor, og tekstene er ren poesi. Albumet er litt vanskelig å bli hekta på ved første lytt, ved andre lytting er det ingen vei tilbake. Dette albumet har fanget meg helt og totalt.

Beste låt(er): The Angelmaker, King of Whitewater, The Great Escape

5: Circus Maximus – Isolate.

Et av Norges ledende bands innen sjangeren, og ikke minst et navn som burde ha fått mer oppmerksomhet. I dette albumet møter brutalitet og intensitet både eleganse og finesse, og man får tilogmed en veldig glam-inspirert, veldig catchy arenametallåt midt i mellom all progginga og techballader. Minner tidvis om Kamelot, tidvis om Europe og tidvis om gammel Symphony X. Dette bandet er virkelig en perle og en diamant som ikke er blitt funnet helt ennå, og Isolate er en solid bauta av norsk melodiøs prog i et hav av svartmetall.

Beste låt(er): Abyss, Wither

4: Symphony X – The Odyssey.

Storslagen epikk, pompøsitet på nivå med Wagner og skildring av mytologi,  middelalderslag og bibelsk tematikk. Symphony X leverer med The Odyssey sin sterkeste skive noensinne, og viser hvordan progmetal skal gjennomføres hvis det skal være så mye musikk som mulig på en gang. Dette er epikk, tidløse melodier og gitarprogressjon bare en gud kan gjennomføre, og den guden heter Michael Romeo. Russel Allens allbruksvokal er som støpt inn i lydbildet og alt er bare fryd og gammen!

Beste låt(er): The Odyssey, Accolade II

3: Pagan’s Mind – Enigmatic:Calling

Dette er albumet Pagan’s Mind egentlig burde erobret verden med. Selv om det mangler den ene “hiten” som bruker å være på progmetalutgivelser (nå til dags) er det uten tvil noe av det sterkeste som finnes i sjangeren. Fullspekket av den beste vokalbruken i historen og kanskje Norges beste gitarist blir denne skiva lett en klassiker. Man ønsker at plata aldri tar slutt og jeg er stolt over at det finnes slik musikk fra Norge!
Beste låt(er): Enigmatic Mission, Supremacy: Our kind, New World Order

2: Dream Theater – Images and Words

Det første albumet jeg hørte i metalsjangeren i sin helhet, og jeg falt pladask. Dette er så nærme du kommer perfeksjon, og alle låtene er fantastiske fra start til slutt. Dette er et legendarisk album og det første med James LaBrie på vokal, som forøvrig gjorde sine beste vokallinjer noensinne på dette albumet. Går ikke an å bruke flere ord, for da blir de for mye med ett ord kan brukes for å beskrive albumet i sin helhet: Perfekt.

Beste låt(er): Another Day, Metropolis pt I, Learning to Live

1. Seventh Wonder – Mercy Falls.

Albumet som forandret meg for alltid og som overgikk alt av andre album jeg noensinne har hørt før. Dette er det beste albumet, ikke bare i progmetal, ikke bare i metal, ikke bare i rocken men også i musikken, noensinne, ever, ferdig arbeid. Albumet er komplett på alle mulige måter, og kan både høres på som konseptalbum (som det er) eller enkeltsanger. Dog førstnevnte er preferert. Albumet omhandler en mann som kjører med sin gravide kone i begynnelsen for å så kræsje bilen, og han havner i koma. Men så blir han sendt til et sted mellom liv og død på det parapsykiske plan, som heter Mercy Falls, en by som ingen kan komme seg fra uten å enten fare bort eller bli vekket til live igjen. Albumet forteller videre om familien som sørger og prøver å vekke ham opp igjen og om mannens ferd imellom det psykiske og det fysiske.

Albumet har utallige ganger rørt meg til tårer, og det gjør det fortsatt. Historien er både vakker, gripende, nydelig, trist, fantastisk og utrolig godt gjennomført. Musikken er strøken. Helt perfekt, og historien er helt utrolig tilrettelagt for musikken. Alt er synkront, alt av melodier er uforglemmelige og instrumentalt er dette det beste som finnes. Vokalen av Tommy Kärevik er en storm og en sommereng, den er perfekt, og kler alt av det instrumentale på den beste måten som går an.

Perfeksjon, brillianse.

Beste låt(er): Hele skiva er et helt jævla høydepunkt, og dette er, fakta, verdens beste skive.

Seventh Wonder – Mercy Falls

Anmeldelse:  Seventh Wonder – Mercy Falls

mercy falls

Artist:  Seventh Wonder

Album: Mercy Falls

Utgitt: 2008, på Lion Music Label.

Sjanger: Progressive Metal, Heavy Metal, Melodic Metal

Seventh Wonder er et svensk progressivt metalband som ble etablert rundt årtusenskiftet, og som med unntak av et par vokalistbytter har holdt en stabil kjernelineup de siste fem årene. Bandet har oppnådd høy status i det progressive og melodiske metal-miljøet og de har klart å fått relativt grei oppmerksomhet utenfor skandinavia. Musikkmessig kan Seventh Wonder minne noe om Symphony X, Dream Theater, Fates Warning og gamle progmetalhelter, men likevel har de klart å lage en helt unik atmosfære, en helt egen signatur i musikken og har overlegen styrke på det vokalmessige som gjør dem meget lett gjenkjennelige, samt en låtstruktur jeg aldri har hørt før dem!

Plata “Mercy Falls” er en plate jeg har hatt lyst til å anmelde lenge, og nettopp det fant jeg ut at jeg skulle gjøre.

Skiva er et konseptalbum, basert på originalhistorie av bandet, som omhandler en mann i koma som lever i en verden mellom de psykiske planene, i en by kalt “Mercy Falls”, mens hans leger og pårørende prøver å finne veier for å få ham tilbake i våken tilstand.

Plata begynner med et bilkrasj en regnværsnatt, og deretter hjelpepersonell som snakker over radio som en situasjonsrapport om hendelsen. Like etterpå braker musikken løs med låta “A new Beginning“. Det lyner og tordner i markante melodier, symfoniske aspekter og kraftige progressive signaturer, samt tung riffing, for deretter å roe ned i en sorgtung bakgrunnsmelodi der man hører en lege og kona til hovedpersonen snakke sammen flere år etter ulykken på begynnelsen. Deretter får man et instrumentalt avbrekk i form av introen “There and Back” og en direkte overgang til det som er platas virkelige åpningslåt, “Welcome to Mercy Falls“, en låt full av atmosfære, markante vokallinjer og fengende refreng, til tross for meget avansert låtstruktur. Vokalen til Tommy Karevik er en ren nytelse for trommehinnene, og er kraftig, men myk, og kler musikken som ingen annen kunne. Til å være et konseptalbum skiller “Welcome to Mercy Falls” seg ut, siden den kan funke som enkeltlåt like godt som i historiesammenhengen.

Så videre i historien med låta “Unbreakable” som holder en viss klassisk metal-appeal, men likevel prestert med ytterst teknisk presisjon. Tekstene og rimene er på nivå med de største poetene, og låta fra start til slutt gir gåsehud. Soloene til Johan Liefvendal kombinert med den teknisk overlegne bassen til Andreas Blomquist og den nydelige atmosfæren Andreas Söderin legger over får dette til å fremstå som et virkelig mesterverk.

Resten av plata er musikalsk sett perfekt kledelig til utviklinga i historien, og det er et par små overgangslåter å finne, samt noen av de vakreste progballadene jeg noensinne har hørt.

Det hele avsluttes med “Destiny Calls“, “One Last Goodbye“,  og “The Black Parade“, og låten i midten framkaller selv etter hundrevis av gjennomlyttinger tårer i øynene hos undertegnende.
“Mercy Falls” er rett og slett et uvurderlig mesterverk. Det er få album som skiller seg ut i rekkene som “perfekt gjennomførte”, men Mercy Falls er uten tvil i denne kategorien. Skiva kontrer albums som “The Odyssey” av Symphony X og “Scenes from a Memory” av Dream Theater. Det er en helt unik musikalsk skatt som må høres, og har du ikke skaffet deg den i dag er det virkelig på tide å gjøre det. At Seventh Wonder ikke er verdensledende innen progmetal er uforståelig, ettersom dette er et rent mesterverk og kan bare være laget av de aller, aller beste innenfor faget.
Karakter 10/10.

Uten tvil en av de beste platene jeg NOENSINNE har hørt innen musikk. Helt ubegripelig!

/Ingar Steen

Heavy Metal Historie

For dere som er glade i litt musikkhistorie, her kommer et langt, egenskrevet  innlegg om Heavy Metal-historien, subsjangrene og de forskjellige bølgene.

 

1965-1968: Forhistorie og proto-metal

 

Heavy Metal er originalt en subsjanger av Rock, der tidlige bands var av den psykedeliske bluesrock-arten.  De tidligste røttene til Heavy Metal kan spores tilbake til midten av 60-tallet, der Jimi Hendrix‘ gitarspill og de seige tonene til Blue Cheer og Cream. Musikalsk er Heavy Metal en hybrid mellom tung, seig bluesrock og den psykedeliske rocken fra “hippietiden”. Mange bands ga ut seige, tyngre og mer eksperimenterende album, som Iron Butterfly med debutalbumet “Heavy” og Blue Cheers første utgivelser. Men formelt tror man at begrepet ble født på musikalsk plan med Steppenwolf sin motorsykkelhymne “Born to be Wild” i 1968, som et soundtrackspor til kultklassikeren “Easy Rider”. Det finnes også mange flere teorier, for eksempel hippienes bruk av ordene “heavy metal experience” fra LSD-rus og datidens liberale bruk av narkotiske stoffer blandt ungdommen. Dette er et omstridt tema vi velger å ikke sette fasit på.

 

“Proto metal”-bands: Blue Cheer, Jimi Hendrix, Blue Öyster Cult, Steppenwolf, Iron Butterfly, Cream.

 

1968-1973: Heavy Metal blir født.

 

Storbritannia: På slutten av sekstitallet oppstod en ny bølge med musikk. Hardrocken kom i store porsjoner, og nye band som prøvde ut hardere og mer utfordrende grener i rocken tok steget videre fra den psykedeliske rocken fra midt-sekstiårene. I 1968-69 ble de mest kjente bandene innen hardrocken dannet: Led Zeppelin, Uriah Heep, Deep Purple, UFO og ikke minst Black Sabbath. Led Zeppelin skremte verden med sine to første plater, Led Zeppelin (1969) og Led Zeppelin II (1970), der skivene hadde en mye råere og uren sound enn tidligere band hadde hatt. Deep Purple bidro med Shades of Deep Purple (1968), The Book of Taliesyn (1969) og Deep Purple (1970), men fikk sitt store kommersielle gjennombrudd med Machine Head (1972) som markerte en langt mer bombastisk bruk av instrumenter, og hadde en unik, rå kraft. Uriah Heep debuterte i 1970 med Very Easy….Very ‘Umble, og fikk også en sterk periode første halvdel av syttiårene. Thin Lizzy ga ut sitt første album i 1970 med samme tittel. Alice Cooper fikk også suksess med “Schools Out” i 71, som også regnes som en metallklassiker. Queen’s Sheer Heart Attack regnes også som en av de første store Heavy Metal-utgivelser, og Queen brukte også mange elementer fra Heavy Metal på sine senere utgivelser, blandt annet Innuendo og A Night at the Opera.

Men det var i 1970, da Birminghambaserte Black Sabbath steg fram fra  røyken av blyfabrikkene og bakgatene, at Heavy Metal fikk sin første sjangerbemerkning. Debutskiva “Black Sabbath” regnes som den første virkelige Heavy Metal-plata i verden blandt headbangere verden rundt. Bandet overgikk alle hardrockbandene når det gjaldt sound, kraft, mørke og ekstremisme innenfor musikken. Med drop-d tunede gitarer som spilte dommedagsriff og en djevelsk, kald vokal fra Ozzy Osbourne, ble de kalt “The first Heavy Metal band“. Rob Halford, vokalist i Judas Priest siterte: “Toni Iommi invented the Heavy Metal riff. His tunes were filled with anger, aggression and evil passion. The music was the soundtrack of doom and was headcrushing, and the local youth loved it.” Musikken åpnet en av de største dørene i musikkhistorien, og musikken tiltrakk seg ungdom mens den skremte foreldregenerasjonen. Sabbath ble ofte beskyldt for å være djeveldyrkere og “satanister” på grunn av sin okkulte musikk og de mørke, melankolske og avskrekkende sangtekstene. Sabbath avkreftet dette ryktet, og kom med meldingen om at de var langt ifra noen djeveldyrkere, men skrev sanger med metaforer som henviste til den harde, virkelige siden av livet.

 

Tidlige Heavy Metal-bands: Led Zeppelin, Deep Purple, Thin Lizzy, Uriah Heep, Black Sabbath, UFO, Alice Cooper, Queen.

 

1973-1977: Storhetstid, Punken kommer og oppstigningen til Metalgudene.

 

I 1970 så også et band fra Birmingham dagens lys. Judas Priest ble født.  To skolekamerater, Ian Hill og Kenneth Downing dannet bandet “Freight” i psykedelisk hardrockstil. De fikk med seg vokalist Al Atkins på vokal, og valgte å bytte navn til Al’s tidligere, men oppløste band Judas Priest. Al Atkins forlot det nye Judas Priest i 1973, til fordel for tidligere Kinomanager i Birmingham’s vestlige del, Rob Halford. Halford tok med seg trommis John Hinch fra deres tidligere band “Hiroshima”. I 1974 gav Judas Priest ut sitt første album , Rocka Rolla,  som ble en relativt stor suksess i Storbritannia, og gjorde Priest til et kjent navn blandt datidens hardrockmiljø. Men det var i 1976 at ting virkelig begynte å skje. Priest gav ut plata “Sad Wings of Destiny”, og i den plata var alle rester av bluesrock fjernet, og Heavy Metal ble perfeksjonert.  Lite visste Judas Priest der og da at de skulle bli kanskje det mest innflytelsesrike Heavy Metal-bandet som noensinne har eksistert.

Heavy Metal gikk på en liten smell påmidten av syttitallet. Bandene hadde hatt en stor oppgang den første halvdelen, men pga de rebellske rockerne i “Sex Pistols” fikk punkrocken gjennombrudd kommersielt og dempet den store Metal-bølgen betraktelig.

Til tross for punkens fremtog fortsatte bandene i Heavy Metal og Hardrock-gata å gi ut skiver jevnt og trutt utover syttiårene. Nye band oppstod i den tradisjonelle metal-gaten, og nevneverdige bands som fortsatte den klassiske metalen på syttitallet er Rainbow, Judas Priest, Black Sabbath, UFO og Samson.

Nevneverdige band fra perioden: Judas Priest og Rainbow

 

Den første tyske Heavy Metal-bølgen (1972-1982)

 

Tyskland hadde på slutten av sekstitallet vært preget av såkalt “Krautrock” i form av band som Neu og Faust. Noen band ville bryte med denne bølgen, og den første tyske Heavy Metal-bølgen tok form. Det hele begynte med Hannoverbandet Scorpions som tok sterk inspirasjon fra britiske hardrockbands i tillegg til tradisjonell rock’n roll fra sekstitallet. I 1972 debuterte de med skiva “Lonesome Crow”, men det var først i 74 at den første “virkelige” Heavy Metal-skiva fra tyskland kom ut, nemlig “Fly to the Rainbow”.  Scorpions ble egentlig stiftet i 1965 som et rock’n rollband, og derfor er det mange som vil gi de æren for å være først ute i verden, men de ga ut skiver flere år etter Sabbath, og ble ikke kreditert som første Metalband. Andre band som så dagens lys var Accept som debuterte med plate med samme navn i 1979, Warlock med Burning the Witches og Sinner med Wild and Evil i 1982. Den tyske bølgen fortsatte videre utover 80 og 90-tallet, og la grunnlaget for subsjangeren “Power Metal” som nevnes senere i historien.

Tyske first wave Heavy Metal bands: Scorpions, Accept, Warlock, Sinner, Michael Schenker Group, Cacumen

 

1978-1983: New Wave of British Heavy Metal.

 

Den nye bølgen med britisk metal fikk en “kickstart” på siste halvdel av syttitallet, der bandene tok de tunge og distortede riffene fra de klassiske metalbanda og kombinerte dette med farten til punken. Judas Priest, som i prinsippet var et klassisk metalband, er bandet som har fått den første æren av å kickstarte bølgen, med at de fjernet alle rester fra blues i metalen. Og selv om Judas Priest var klassisk metalband, var de også en del av den nye bølgen, da de fyrte til med de mer råe, kjappe og tyngre metalskivene Stained Class (1978), Killing Machine (1978-79) og British Steel (1980). British Steel blir gitt æren for å være albumet som gav Heavy Metal den siste finpoleringen på riff og image, og regnes som verdenshistoriens mest innflytelsesrike album. Men der Judas Priest heller formet med sin egen type metall, tok andre band mer innflytelse fra punken, og laget en enda kjappere og mer rølpete sound. Det mest kjente bandet i den ligaen er Motörhead som benyttet doble basstrommer for en enda større fart og som sang med langt grovere og rølpete vokal enn andre metalbands fra den tiden, som heller benyttet vokalister i operatisk og høyfrekvent stil. Motörhead debuterte i 77 med tittelskiva, og gav i 1979 ut “Overkill” som ble deres store NWOBHM-start. Frontmann i Motörhead. Ian “Lemmy” Kilminster regnes som et av de største rockeikonene på planeten pga sin “Rock’n roll attitude”. Han velger selv å kalle Motörhead Rock’n Roll, siden han misliker såkalte “labels”. Men det bandet som skulle vise seg å ha mest suksess, og sette preg på Heavy Metal for godt var vest-London baserte Iron Maiden. Iron Maiden hadde, ledet av bassist og bandsjef Steve Harris, på slutten av syttitallet levd på spillejobber på småplasser og salg av t-skjorter, uten å ha spilt inn noe materiale, men fikk i 1979 spilt inn sin første demo, The Soundhouse Tapes. Året etter debuterte de med plata Iron Maiden, året etter med Killers, men i 1981 byttet de ut daværende vokalist Paul Dianno med Samsons Bruce Dickinson. Med en mer operatisk og høyfrekvent vokal, fikk de sitt kommersielle gjennombrudd i utlandet med “The Number of the Beast” i 1982, som i dag regnes som en av tidenes beste metal-skiver. Iron Maiden ble raskt et av de største bandene i verden, og er fortsatt til dags dato det nest mestselgende metalbandet i historien (slått av Black Sabbath), og de er like, om ikke mer populære i dag som i 1982. Andre band som kom med markante skiver var Saxon med Wheels of Steel i 1980, Diamond Head med White Album i 1980 og Def Leppard med High’n Dry i 1981. Denne bølgen av britisk metal mistet fort den kommersielle suksessen, men åpnet også døren for en rekke metalsjangre, og var kanskje den viktigste omrokkeringen for Heavy Metalens overlevelse i historien. Band som Venom og Pagan Altar regnes som NWOBHM-band, men var mer ekstreme og åpnet for blandt annet Black Metal, Thrash Metal og Ekstrem metal.

 

New Wave of British Heavy Metal-bands: Judas Priest, Iron Maiden, Motörhead, Saxon, Samson, Venom, Diamond Head, Def Leppard, Pagan Altar, Tygers of Pan-tang, Girlschool.

 

1980-1985: Amerika og klassisk Heavy Metal.

 

USA hadde aldri noen kommersiell kjempesuksess med klassiske metalbands på syttitallet. Men på begynnelsen av åttitallet begynte en liten bølge, som svar til den britiske, å komme seg på bena. Det var mest på grunn av mannen Ronnie James Dio at USA begynte å få en større stim med tradisjonelle metalbands. Ronnie hadde sunget i Black Sabbath i tre år, og i 1982 etablerte han sitt eget band, DIO, som debuterte med mesterverket Holy Diver i 1983. Et annet band som fort kom til i USA var New York-baserte Manowar som ga ut debuten Battle Hyms i 1980. Der den britiske metallen var røff, ufin og upolert, ble amerikansk klassisk metall mer massiv, pompøs og tyngre. Unntakene er debutskivene til de fleste bandene som hadde et mer britisk preg. Bandenee W.A.S.P., Twisted Sister og Van Halen regnes og som en del av Hair-Metal scenen i LA, men bandene spilte noe som var mye nærmere klassisk og tradisjonell Heavy Metal enn den kommersielle hairmetallen. Unntakene er midt på åttitallet da de fikk noen kommersielle hits.

Amerikanske Heavy Metal-bands: Manowar, Dio, Crimson Glory, Jag Panzer, Metal Church, WASP, Twisted Sister, Van Halen.

 

1981-1991: Glam Metal, verdensomspenning og kommersialisering

 

På vestkysten av USA, nærmere sagt Sunset Strip i LA, California, ble en stor metalscene dannet på begynnelsen av åttitallet. Denne typen metal tok inspirasjon fra hardrockscenen på syttitallet, den britiske metalscenen og kombinerte det hele med catchy riff og refreng i catchy glamrock-stil. Dette var opprinnelsen til Glam Metal, eller Hair Metal som det oftest kalles. De første Glam Metal-bandene varvisuelt kraftig inspirerte av glam, hard og shock-rockbandene fra syttitallet. Kiss,  Van Halen, T-rex, Alice Cooper, Slade, New York Dolls og Sweet.Høyt hår, sminke, trange klær og femininitet ble sett på som metal-moten kommersielt sett, noe som forvirret klassiske metalfans, som heller satset på macho utseende og vill, mandig råskap.  Musikalsk sett tok de hovedsakelig inspirasjon fra syttitallets hardrock og de nye bølgene tradisjonell metal. Mötley Crüe ble kanskje det mest kjente bandet av alle glambandene, og debuterte med Too Fast for Love i 1981, mens Quiet Riot kom med Metal Health i 1983. Etter det eksploderte det i bandvirksomhet, og navn som Dokken,  Stryper, Ratt og Winger kom fort på banen. LA-baserte WASP kom ut med sin debut i 1984, men regnes mer for tradisjonelt/Shock Metal band å være  enn Glam. Twisted Sister, som egentlig var  et tradisjonelt metalband, slapp også ut noe materiale på åttitallet  som regnes som Glam Metal. Det samme gjelder Kiss, Whitesnake  og Van Halen, som begge var av den eldre syttitalls garde sammen med Twisted Sister. Midt på åttitallet kom den store MTV-bølgen, der metal ble kommersielt. Bands som Poison, Warrant, Danger Danger, Faster Pussycat, Cinderella og litt senere Skid Row, Firehouse og Steelheart solgte skiver som varmt hvetebrød på siste halvdel av åttitallet. Dette ble ikke bare et amerikansk fenomen, men også i Skandinavia og i deler av Vest-Europa kom kommersielle metal og hardrockband innen synsvidde for MTV. Eksempler er bands som Europe, TNT, Hanoi Rocks og Return. Etterhvert ble også den kommersielle metallen det store fallet for metal. Produsentene begynte å få en finger med i spillet, og etterhvert begynte Hair Metal-bandene å lage Power-ballader, som i tillegg ble spilt i akustiske og nedstrippede versjoner. Til slutt ble flestparten av bandene oppløst eller skiftet stil da nittitallet kom. Unntakene er der, men de opplevde stor nedgang på nittitallet pga Grunge og Alternative Rock. Ved årtusemet ble svært mange 80′s Metalbands gjenforent, og noen lagde og lager fortsatt ny musikk i gammel stil.

First Wave Hair Metal:  Mötley Crüe, Ratt, Quiet Riot, Twisted Sister, Van Halen, W.A.S.P, Dokken, Stryper, Winger.

Second Wave Hair Metal:  Poison, Cinderella, Warrant, Danger Danger, Firehouse,  Faster Pussycat, Skid Row, Steelheart, Europe, Hanoi Rocks, TNT, Return.

 Subsjangre utviklet på åttitallet:

Thrash Metal (1981-):

NWOBHM-bandene var kanskje den største innflytelsen av alle i forhold til utviklingen av Thrash Metal. De britiske Speed Metal-banda på den tiden (Venom, Diamond Head, Raven, Jaguar og Motörhead) var de som virkelig la det første grunnlaget for thrash metal-sjangeren. Like innflytelsesrike var tyske Accept med sin kjappe, aggressive sound.

De første Thrash Metal-bandene så dagens lys i Bay Area, California tidlig på åttitallet. Kraftig inspirerte av NWOBHM-bølgen, Speed Metal og Hardcore hadde bandene en mer aggressiv, mørkere og kjappere sound enn sine forbilder. Metallica, tidligere kjent som Phantom Lord og Leather Charm, debuterte med Kill’em All i 1983. Samme år gav byfrendene Slayer ut Show no Mercy. Anthrax debuterte i 1984 med Fistful of Metal og Megadeth kom i 1985 med Killing is my Buisness…And Buisness is good. ¨De fire nevnte banda blir ofte referert til som “De fire Store” av de fleste Thrash Metal-fans, ettersom de regnes som de fire største Thrash Metal-bandene fra den amerikanske scenen.  Andre band fra den amerikanske Thrash-scenen er bands som Overkill, Testament, Exodus, Nuclear Assault og Whiplash.

I tillegg til den amerikanske bølgen utviklet det seg både en tysk og en søramerikansk bølge av Thrash Metal. I Tyskland dukket det opp en teutonisk thrash-scene der bands som Tankard, Sodom, Destruction, Kreator og Holy Moses var de mest kjente. Fra Søramerika kom Sepultura, Violator, Korzus og Sarcofago. Også Australia, England og Canada fikk noen mindre thrash-scener, med band som Deströyer 666, Onslaught, Sabbath og Voivod.

Men også Thrash Metal-bandene fikk sin nedgangstid på nittitallet, og en stor del av thrashveteranene gikk over til en mer kommersiell hardrockpreget sound på nittitallet. Deriblandt Metallica, Anthrax, Megadeth og Testament.

De kanskje viktigste utgivelsene innen Thrash i historien er Metallicas Master of Puppets (1986), Slayers Reign in Blood (1986), Megadeth’s Peace Sells (1986),  Kreators Pleasure to Kill (1986) og Sepulturas Beneath the Remains (1989).

Ved tusenårsskiftet kom en “Thrash Revival”-bølge med mange nye band som tok opp arven etter thrashlegendene på åttitallet. Municipal Waste, Toxic Holocaust, Bonded by Blood, Gama Bomb, Enforcer, Warbringer og Evile er eksempler på “New Wave of Thrash Metal”. 

Thrash Metal bands: Megadeth, Metallica, Testament, Kreator, Sodom, Anthrax, Destruction, Tankard, Annihilator, Voivod, Overkill, Sepultura, Exodus.

Groove Metal (1990-)

På slutten av åttitallet merket flere og flere metalbands et større press og en viss nedgang i popularitet, og mange fryktet at metal ville “gå av moten”. Det hadde de helt rett i. På begynnelsen av nittitallet ble Grunge og alternativ rock det store kommersielle fenomenet i musikksammenheng. De aller fleste glam metal-bandene ble oppløst eller fikk nedsatt popularitet og de fleste undergrunns metalbandene fikk en mer kommersiell hardrock-sound. Men noen band ville holde på den rå kraften og energien som bandene på åttitallet hadde. Det tidligere Hair Metal-bandet Pantera tok inspirasjon fra både thrashen og den tradisjonelle metallen for å lage noe helt unikt. I 1990 slapp de skiva Cowboys from Hell, som ikke lignet noe de hadde laget tidligere. Med en ny, kjapp, tung, aggressiv og energisk sound var de kanskje det viktigste bandet når det gjaldt å holde liv i Heavy Metal-sjangeren på nittitallet. Andre bands som bidro til utviklingen av sjangeren var Exhorder med The Law (1992), Sepultura med Chaos A.D. (1993) og Overkills I Hear Black (1993). Senere ble Groove Metal et større fenomen, og på midten av nittitallet ble Machine Head introdusert til verden. Senere har også bands som DevilDriver, Lamb of God og Damageplan popularisert genren. Men Pantera kommer alltid til å være bandet som ble synonymt med Groove Metal, og regnes som et av de største metalbandene gjennom tidene, plassert ved siden av Black Sabbath, Judas Priest, Iron Maiden, Metallica og Motörhead.

Groove Metal Bands: Pantera, Overkill (senere), Sepultura (senere), Machine Head, White Zombie, Lamb of God, DevilDriver, Damageplan, Rebel meets Rebel, Fight.

Black Metal (1982-85, 89-)

Utviklingen av Black Metal-genren skjedde på begynnelsen av åttitallet da NWOBHM-bandet Venom tok et steg videre inn i det ekstreme og lagde en langt mer ekstrem spillestil og et satanisk preget image. Musikkmessig var de nærmere Thrash og Speed Metal, men deres legendariske album Black Metal fra 1982 gav navnet til den mest ekstreme og uortodokse metalsjangeren i verdenshistorien. Svenske Bathory gav ut sin debutskive i 1984, og var det første bandet til å bruke growlede vokaler istedenfor den røffe halvcleanvokalen Venom brukte. Hellhammer og Celtic Frost regnes også som pionerer innen denne sjangeren.

Men det var på slutten av åttitallet at Black Metal virkelig ble en egendefinert sjanger. En norsk bølge med Black Metal så dagens lys.  Mayhem gav ut Ep’en Deathcrush i 1987, som ble regnet som den første utgivelsen innen “Norwegian Wave of Black Metal”. Darkthrone gav ut A Blaze in the Northern Sky i 1992, et album som sees på som det store vendepunktet. En rekke andre band fulgte, som Immortal, Gorgoroth, Carpathian Forest, Enslaved, Emperor, Ulver, Burzum, Thorns, og Dimmu Borgir.

 

SUBSJANGRE, FORTSETTELSE OG MODERNE METAL KOMMER!

Heavy Metal Thunder

Mitt navn er da Izzy Stone, og jeg er en meget farlig mann med stor appetitt.

Som folk sikkert har skjønt, er jeg lidenskapelig Heavy Metal-fanatiker og en meget stor Metal-elitist. Favorittbandene mine er det mange av, og jeg tenkte jeg skulle ta og nevne de aller viktigste i dette innlegget, og skrive litt fakta om hvert band! 

Judas Priest  (Heavy Metal) : The Metal Gods. Britisk Heavy Metal Band som ble stiftet i 1968 av Al Atkins, Ian Hill og Kenneth Downing. Er mest sannsynlig det mest innflytelsesrike Heavy Metal bandet i historien, og har fått legendestatus i rockehistorien. Rob Halford, vokalisten, kalles den dag i dag for “The Metal God”. Han er kjent for den karakteristiske høyfrekvente stemmen som er blitt et kjennetegn for klassisk Heavy Metal og Speed Metal. Judas Priest baserer musikken på hard, energisk og heftig twin-axe attack (to sologitarer) og drivende rytmer og riff. Judas Priest er et band som alle kommer til å huske, og dette bandet er selve grunnen til at metal lever den dag i dag. Bandet definerte både sound, stil og image til Heavy Metal, og satte også preg på flere motorsykkelmiljøer i verden!

Anbefalte skiver: Defenders of the Faith (1984), Screaming for Vengeance (1982), Painkiller (1991), Sad Wings of Destiny (1976), British Steel (1980), Angel of Retribution (2005), Nostradamus (2008)

Iron Maiden  (Heavy Metal): Grunnlagt i Leyton, London i 1975 av den unge, men ambisiøse bassisten Steven Harris, som en vakker juledag forlot barndomshjemmet for å slå igjennom som musiker. Iron Maiden ble prosjektet hans, og inspirert av UFO, Black Sabbath, Wishbone Ash, Led Zeppelin og Deep Purple var ambisjonen hans å redde Heavy Metal-musikken fra å gå under i den verste punk-perioden. Derav var de med å starte bølgen “New wave of British Heavy Metal”. Iron Maiden har hatt en rekke skiftninger, men den klassiske lineupen siden tidlig åttitall har bestått, og Maiden er kjent for twinaxe og trippelaxe-attacks, operatisk vokal og gallopperende rytmer.

Anbefalte skiver : Killers (1981), Number of the Beast (1983), Somewhere in Time (1986), Seventh Son of a Seventh Son (1988), Brave New World (2000), Dance of Death (2003).

Symphony X (Progressive Metal/Neoklassisk Metal): Symphony X er et powerprogband fra USA med karakteristiske neoklassiske trekk og veldig teknisk utførte låter. Bandet ble stiftet i 1994 i New Jerseyav gitarist Michael Romeo. Bandet har veldig karakteristisk vokal og veldig tight og godt gjennomført spill, samt en fantastisk diskografi!

Anbefalte skiver: The Divine Wings of Tragedy (1997), Twilight in Olympus (1998), The Odyssey (2002), Paradise Lost (2007)

Dream Theater (Progressive Metal):  Dream Theater skal få den vakre æren av å være det første metalbandet mine ører falt for. Som seksåring hørte jeg powerballaden Another Day, og ble straks forelsket. Dream Theater er et imponerende band med vannvittig skolerte musikere og veldig progressiv struktur. De er nok verdens mest kjente progmetalband, og det med god grunn!

Anbefalte skiver: Images and Words (1992), Awake (1994), Scenes from a Memory (1999), Octavarium (2005), Black Clouds and Silver Linings (2009)

Dire Straits  (Melodisk/Progressive Rock) : Dire Straits er en av mine store barndomsfavoritter som jeg begynte å høre på allerede som fireåring. Mark Knopflers gitarspill forhekset meg, og jeg ble stor tilhenger allerede da. Dire Straits spilte melodisk og til dels progressiv, men ganske nedstrippa pubrock. Veldig mange gode tekster og vakre ballader!

Anbefalte skiver: Dire Straits (1978), Communique (1979), Brothers in Arms (1985), On Every Street(1991)

Ensiferum (Heroic Folk Metal):Det største Folk Metal-bandet i mitt register, og uten tvil en av de største favorittene. Fantastisk band tvers igjennom!  Karakteriseres av fart, folk-inspirerte melodier, mystikk, episke tekster og veksel mellom clean og growlet vokal. Etter at frontmann Jari Mäenpää forlot bandet i 2004 så det ikke lyst ut, men nyvokalist Petri Liindos gjør en utmerket jobb  for tiden!

Anbefalte Skiver: Iron (2004), From Afar (2009)

 

Wintersun (Melodic/Speed/Folk/Progressive Metal): Wintersun er “barnet” til tidligere Ensiferum-vokalist og gitarist Jari Mäenpää, og er en krysning av flere metalsjangre, med fokus på Folk, Melodic og Speed Metal. Har dessverre bare gitt ut et album ennå, mens neste er “rett rundt hjørnet”. Fantastisk musikk som tar deg med til andre verdener og alt er komponert av Finlands største genuine mesterhjerne!

Anbefalt skive: Wintersun (2004)

 
Kamelot (Symphonic Power Metal): Fra Tampa i Florida og med norsk vokalist er Kamelot fanebærere innenfor power-scenen. Bandet tar elementer fra progressiv, symfonisk og gotisk metal og lagelange konsepthistorier basert på noveller og romaner av deres frontfigur, Roy Khan. Utrolig band og fantastisk liveband!

Anbefalte skiver: Karma (2001), Epica (2003), The Black Halo (2005), Ghost Opera (2007)

 

Scorpions (Heavy Metal/Hard Rock) Scorpions regnes som et av de første, om ikke aller første tyske Heavy Metal-bandene. Startet opp allerede i 1965 som et rockabilly-band, men gikk etterhvert til en hardere sound . Scorpions er både kjent for deres harde, intense og fengende metallklassikere og de rolige, melodiske, semisymfoniske og klisjefylte balladene. Kanskje det mest undervurderte bandet i historien ?

Anbefalte skiver: Taken by Force (1977), Lovedrive (1979), Blackout (1982), Love at first Sting (1984), Crazy World (1990), Unbreakable (2004)

 

Adrenaline Kings (Heavy Metal/Melodic Hardrock) Relativt nytt, men fantastisk band fra Østerrike. Spiller klassisk metal og hardrock i stil med Scorpions, Judas Priest og Guns’n Roses, og fører videre arven fra 70 og 80-tallet. Et lovende band som jeg håper får den statusen de fortjener!

Anbefalte skiver: Adrenaline Kings (2002), Last Days of Ancient Rome (2007)

 

Black Sabbath (Heavy Metal): Det første Heavy Metal-bandet i verdenshistorien. Med Toni Iommi sine mørke og dystre riff og den skingrende og demonbesatte stemmen til Ozzy Osbourne sjokkerte de musikkverdenen  i 1970. De har inspirert tusenvis av andre band og er kreditert æren å være grunnleggere av Heavy Metal!

Anbefalte skiver: Black Sabbath (1970),  Paranoid (1970), Master of Reality (1971), Vol 4 (1972), Heaven and Hell (1980), Mob Rules (1982)
Pantera (Groove Metal)

Sabaton (Power Metal)

Helloween (Power Metal)

Dio ( Heavy Metal)

Motörhead (Heavy Metal)

Tankard (Thrash Metal)

Blind Guardian (Power Metal)

Toto (Melodic Rock)

Kansas (Progressive Rock)

Sonata Arctica (Melodic Power Metal)

Manowar (Heavy Metal)

Gamma Ray ( Power Metal)

Pagan’s Mind (Progressive Metal)

Opeth (Progressive Death Metal)

Megadeth (Thrash Metal)

Queensrÿche (Progressive Metal)

Eluveitie (Celtic Folk Metal)

Highland Glory (Melodic Power Metal)

Adagio (Neoclassic Progressive Metal)

Saxon (Heavy Metal)

Bathory (Black/Folk/Viking Metal)

Europe (Hardrock/Heavy Metal)

Jorn (Heavy Metal)

Enslaved (Progressive Black Metal)

Windir (Folk/Black/Melodic Viking Metal)

Alice  Cooper (Hardrock/Heavy Metal/Garage Rock/Shockrock)

Edguy/Avantasia (Power Metal, Symphonic Power Metal)

Communic (Progressive Metal)

Keep of Kalessin (Melodic Black Metal)

Susperia (Melodic Thrash Metal)

TNT (Hardrock, Heavy Metal)

Mötley Crüe (Hardrock/Hair Metal)

Twisted Sister (Heavy  Metal)

Vanishing Point (Progressive Metal)

Turisas (Folk Metal)

Turbonegro (Death Punk/Hard Rock)

Prodigy (Rave/Electronic/Funk-punk-rave)

Skid Row (Heavy Metal)

Rainbow (Hardrock, Heavy Metal)

Axxis (Heavy/Power Metal)

Deep Purple (Hardrock)

Michael Schenker Group (Melodic Hardrock/Heavy Metal)

Masterplan (Power Metal)

Queen (Symphonic Rock, Hard Rock, Rock)

Black Label Society (Heavy Metal)

Halford (Heavy Metal)

Nightwish (Symphonic Power Metal)

W.A.S.P. (Heavy Metal)

Accept (Heavy Metal)

Mark Knopfler solo (Folk, Rock, Country)

Øystein Sunde (Folk, Bluegrass, visesang, comedy-rock)

Bruce Dickinson (Heavy Metal)

Yngwie Malmsteen (Neoclassical Metal)

Metallica (Thrash Metal, Hard Rock)

Izzy over og ut for denne gang!