De ti beste Black Sabbath – låtene

Sabbath

 

Black Sabbath – det første ultimate Heavy Metal-band. Levende legender i sin tid. Revolusjonerende musikere og et band som aldri kommer til å gå i glemmeboka. Her kommer en liten kåring av de ti låtene jeg mener er de største av dette fantastiske bandet.

10. Sweet Leaf.

Låtas tekst er delvis tvilsom, og det er vel ingen tvil om at “Sweet Leaf” omhandler en ganske omdiskutert plante som gjør at mennesker som røyker den blir “introduced to their minds”. Uansett, uberfett klassiker!

9. Spiral Architect.

Fra skiva Sabbath Bloody Sabbath. Virkelig et kunstverk innen lyrikk og en av de sterkeste tekstene jeg har lest. Dette er en låt som viste at Sabbath i 1975 var langt forut for sin tid. Et mesterverk.

8. Children of the Grave

Det mektige eposet og høydepunktet på Master of Reality. Låta gir en mersmak på revolusjon og er nok et eksempel på hvor langt Sabbath lå fremfor andre band i samtiden.

7. Neon Knights.

Mektig knallslager fra Dios debut i Sabbath. Mange trodde Sabbath ikke ville funke uten Ozzy, men de tok feil. De fikk nytt liv og ny glød med fantastiske Ronnie James Dio på vokal, og denne låta er virkelig en kraftslager!

6. The Sign of the Southern Cross

Også med Dio, fra Mob Rules. En episk låt med driv i, og selv om lyrikken ikke er så dyp og metaforisk som den var under Ozzy så er den sterk, slu og smart i denne låta (og de andre fra Dio-årene). En ordentlig Dio-signatur!

5. War Pigs.

Ozzys og resten av bandets angrep på alle krigene rundt de og måten politikere og hærførere førte krig på. En kritikk mot all ugagn og ondskap som driver mennesker til krig. Veldig bluesy, veldig groovy låt, tyngre enn bly!

4. Iron Man

Samtidens tyngste låt. Dette var i sin tid verdens mest heavye låt, og den er ikke langt unna det den dag i dag. Låta blir spilt overalt ennå, og er et symbol på styrke, galskap og heavy metal i sitt ess!

3. Black Sabbath

Selve kremlåta fra debutskiva. Denne låta er pur, jævlig ondskap som syrer gjennom blodårene dine og skremmer vannet ut av konservative kristne på bønnemøter. Ozzy høres ond og lengselsfull ut der han remjer som satan skjøl, og det er en fryd den dag i dag å sette seg ned for å bli betatt av ondskapen i tritonen til Tony Iommi!

2. Symptom of the Universe

Å herregud for en låt! Høydepunktet på Sabbath bloody Sabbath, og den aller feteste Ozzy-låten. Dette er hvordan heavy metal SKAL være. Perfeksjon til det ytterste, og riffet er til tross for sin enkelhet helt vannvittig genialt og kreativt, og Tony Iommi viser på denne låta hvordan et heavy metal-riff skal høres ut. Majestetisk.

1. Heaven & Hell.

Den absolutt beste låta som er produsert i oldschool heavy metal-sammenheng. Fra den ubegripelig halleluja-fremkallende episke, mektige introen til Dio setter inn sin allmektige gudestemme til de vannvittige gitarspillene og ventende riffene til den heidundrende slutten er dette den ultimate Sabbath-låten med Dio, og den feteste låta i metalhistorien. For de som ikke har hørt den; Kom dere ut og kjøp Heaven & Hell-skiva. Selv etter mange år med gjennomlyttinger får jeg fortsatt gåsehud av denne låta!

 

Så, da var det gjort. Feel free to comment. Dette er da min mening om låtutvalget, så ikke vær for harsh!

De 15 beste Progressive Metal-albumene.

Da er det duket for en liten personlig kåring av de aller beste progressive metal-albumene som er laget. Dette er den musikksjangeren jeg uten tvil har mest til overs for (ved siden av oldschool heavy metal) og har nok mye innsikt i denne.

Egentlig er det bare de to første som er absolutt, resten er hipp som happ plassert, men har tatt med de viktigste fra de bandene jeg rådigger, eller eventuelt skiver som peker seg meget ut.

Dette er som sikkert kjent, en vurdering utfra mitt subjektive synspunkt, som igjen er bedre enn alle dere andres (ædda bædda). Men ja, fra spøk til revolver, let’s begin:

15: Queensrÿche – Operation Mindcrime.

Med Ronnie James Dio som gjestenarrator og en av de mest innflytelsesrike hylevokalene noensinne, fremført av Geoff Tate, utgjør dette konseptalbumet en tidløs klassiker av ypperste kvalitet. En historie om mord, begjær, intriger, korrupsjon, galskap og maktmisbruk blir skildret med et fantastisk låtutvalg, klar storyline og vannvittig kule heavy metal-riff. Skiva oser av genuinitet, og er uten tvil en pionerende innen sjangeren, samt et ultimatum for enhver fan av både prog og klassisk heavy.

Beste låt (er): Eyes of a Stranger, Suite Sister Mary

14: Opeth – Still Life.

En fantastisk reise i det mørke ved menneskets natur, og en maktdemonstrasjon i musikalsk kraft, utvikling og blanding av det mest ekstreme. Fra clean progressiv rock til brutal death metal på en låt, noe som skaper gode kontraster i en veldig mørk og herlig kaotisk landskap av nydelig melankoli. Dette albumet er nok definitivt for progressiv dødsmetall, og er en virkelig milepæl i sjangeren. Mikael Åkerfeldt er et geni, og ikke bare vokalmessig, men også som en tidløs komponist.

Beste låt(er) : Godheads Lament, The Moor

13: Pagan’s Mind – God’s Equation

Her viser Pagan’s Mind hvorfor de er Norges og skandinavias flaggbærer innen progressive metal. Albumet er fullspekket av utrolige låtkomposisjoner, nydelige drømmende gitarsoloer og fantastiske melodier samtidig som det er beinhardt, spinnvilt og pulserende. Det er nok Pagan’s Mind mest straightforward utgivelse til dags dato, og sikkert det hardeste. Selv om prog-elementene er litt mer gjemt her enn ellers, er de ikke helt borte, og Pagan’s Mind sin unike evne til å gjøre prog catchy og sing-along vennlig gjør at albumet er en ren skjær glede å høre gjennom. Coveren av Hallo Spaceboy, henholdsvis av David Bowie, gruser originalen i senk! Vokalen av Nils K. Rue er forresten som en blanding av Rob Halford, King Diamond og James LaBrie, vakkert, unikt og rått!

Beste låt(er): God’s Equation, Atomic Firelight, Osiris’ Triumphant Return

12: Symphony X – Paradise Lost

Kongene av neoklassisk prog med sin episke utgivelse som omhandler det berømte episke diktet “Paradise Lost” som setter djevelen i et litt annerledes lys enn han vanlig er fremstilt som (rebelsk unggutt istedenfor tyrannisk jævel, pun intended) og som beskriver bibelske kriger på en måte bare vokalguden Russell Allen klarer. Musikalsk er det nok mer basert på klassisk metal enn tidligere utgivelser, og en del speed metal-elementer progget opp av trommene til Jason Rullo og den virtuøse gitaren til Michael Romeo. Et undervurdert mesterverk!

Beste låt(er): The walls of Babylon, Paradise Lost, The Sacrifice

11: Sole Remedy – Apoptosis

Sole Remedy er et relativt ukjent progband fra Finland, men kommer nok til å være fremadstormende i tidene som kommer. Dette albumet er et mørkt, melankolsk album med tekster basert på underbevisstheten, mørke følelser og depresjoner, likevel blir jeg i godt humør av albumet, som leker med øregangene mine med velfortalte tekster (dog med litt finsk-engelsk i blandt) og med godt gitarspill som kan til tider minne om alt fra John Petrucci til David Gilmour. Veldig undervurdert, anbefales sterkt. Dette er fantastisk musikk på alle mulige måter!

Beste låt(er): Comatose, Undertow

10: Pain of Salvation – Remedy Lane

De svenske legendene anførst av Daniel Gildenlöw viser virkelig muskler med dette fullpakka albumet som har alt et progmetal album skal ha. Røffe riff, rare signaturlinjer og fantastiske harmonier lagt under en vokal som er så eksepsjonelt bra at jeg nesten gråter. Albumet har stor vekt på det rolige og avslappende, men når det harde tar tak, tar det tak i hele deg.Med lekende gitarer, stødig bass og en rytmeseksjon i verdensklasse gjør dette albumet seg fortjent til en god plass på pallen.

Beste låt(er): Beyond the Pale, A trace of Blood

9: Ayreon – The Human Equation

Med sitt folkinspirerte operametalprosjekt Ayreon har Arjen Lukassen virkelig gjort seg markant i metalverdenen. Han har alltid et godt utvalg av innleide vokalister med seg, og det er ikke noe forandring på dette albumet. Blandt annet James LaBrie, Mikael Åkerfeldt og Devin Townsend er å finne på denne magiske reisen inn i “the human equation” som er en storytellende opera verdig en komponist i bach-ligaen. Beste skiva til Ayreon, ingen over, ingen ved siden!

Beste låt(er): Day Sixteen: Loser, Day Eleven: Love.

8: Dream Theater – Metropolis Part II: Scenes from a Memory.

Skiva fortsetter der “Metropolis part I” fra Images and Words slutta, og er en konseptskive som forteller om en mann som er plaget av drømmer fra et tidligere liv som han ikke forstår, og ferden hans for å løse et mysterie som er mer innviklet enn en børskrakk på wall street. Dette er mesterkomposisjon på sitt aller beste, fra det største progmetalbandet i verden. Ikke et dødt spor, og skiva er magisk fra start til slutt og fester et helt unevnelig grep i lytteren, og man bare må lese tekstene om og om igjen!

Beste låt(er): The Spirit Carries On, Home, The Dance of Eternity

7: Opeth – Blackwater Park

Opeth’s uten tvil største bidrag til sin cv. Et univers av ekstrem metall, følelsesladet melankoli og søttitalls prog blandet sammen til et av de mørkeste progalbumene noensinne, og med en stemning som minner om Silent Hill-spillene. Denne plata representerer det fineste av Mikael Åkerfeldt og er gjestet av Steve Wilson fra Porcupine Tree på noen spor. Magisk, mørkt og melankolsk. Det er de eneste tre rette ordene for å beskrive dette mesterverket!

Beste låt(er): The Drapery Falls, Bleak, Harvest

6: Seventh Wonder – The Great Escape.

Den siste skiva til det som jeg ser på som det beste progmetallbandet i verden, Seventh Wonder. På denne skiva får man et utvalg i lange, episke låter, ekstremteknisk instrumentalitet , hardtslående riffing, melodiøse- nesten pop-aktige refreng og en vokalist som overgår nesten alt jeg har hørt i denne sjangeren. Det lyser magi av hvert spor, og tekstene er ren poesi. Albumet er litt vanskelig å bli hekta på ved første lytt, ved andre lytting er det ingen vei tilbake. Dette albumet har fanget meg helt og totalt.

Beste låt(er): The Angelmaker, King of Whitewater, The Great Escape

5: Circus Maximus – Isolate.

Et av Norges ledende bands innen sjangeren, og ikke minst et navn som burde ha fått mer oppmerksomhet. I dette albumet møter brutalitet og intensitet både eleganse og finesse, og man får tilogmed en veldig glam-inspirert, veldig catchy arenametallåt midt i mellom all progginga og techballader. Minner tidvis om Kamelot, tidvis om Europe og tidvis om gammel Symphony X. Dette bandet er virkelig en perle og en diamant som ikke er blitt funnet helt ennå, og Isolate er en solid bauta av norsk melodiøs prog i et hav av svartmetall.

Beste låt(er): Abyss, Wither

4: Symphony X – The Odyssey.

Storslagen epikk, pompøsitet på nivå med Wagner og skildring av mytologi,  middelalderslag og bibelsk tematikk. Symphony X leverer med The Odyssey sin sterkeste skive noensinne, og viser hvordan progmetal skal gjennomføres hvis det skal være så mye musikk som mulig på en gang. Dette er epikk, tidløse melodier og gitarprogressjon bare en gud kan gjennomføre, og den guden heter Michael Romeo. Russel Allens allbruksvokal er som støpt inn i lydbildet og alt er bare fryd og gammen!

Beste låt(er): The Odyssey, Accolade II

3: Pagan’s Mind – Enigmatic:Calling

Dette er albumet Pagan’s Mind egentlig burde erobret verden med. Selv om det mangler den ene “hiten” som bruker å være på progmetalutgivelser (nå til dags) er det uten tvil noe av det sterkeste som finnes i sjangeren. Fullspekket av den beste vokalbruken i historen og kanskje Norges beste gitarist blir denne skiva lett en klassiker. Man ønsker at plata aldri tar slutt og jeg er stolt over at det finnes slik musikk fra Norge!
Beste låt(er): Enigmatic Mission, Supremacy: Our kind, New World Order

2: Dream Theater – Images and Words

Det første albumet jeg hørte i metalsjangeren i sin helhet, og jeg falt pladask. Dette er så nærme du kommer perfeksjon, og alle låtene er fantastiske fra start til slutt. Dette er et legendarisk album og det første med James LaBrie på vokal, som forøvrig gjorde sine beste vokallinjer noensinne på dette albumet. Går ikke an å bruke flere ord, for da blir de for mye med ett ord kan brukes for å beskrive albumet i sin helhet: Perfekt.

Beste låt(er): Another Day, Metropolis pt I, Learning to Live

1. Seventh Wonder – Mercy Falls.

Albumet som forandret meg for alltid og som overgikk alt av andre album jeg noensinne har hørt før. Dette er det beste albumet, ikke bare i progmetal, ikke bare i metal, ikke bare i rocken men også i musikken, noensinne, ever, ferdig arbeid. Albumet er komplett på alle mulige måter, og kan både høres på som konseptalbum (som det er) eller enkeltsanger. Dog førstnevnte er preferert. Albumet omhandler en mann som kjører med sin gravide kone i begynnelsen for å så kræsje bilen, og han havner i koma. Men så blir han sendt til et sted mellom liv og død på det parapsykiske plan, som heter Mercy Falls, en by som ingen kan komme seg fra uten å enten fare bort eller bli vekket til live igjen. Albumet forteller videre om familien som sørger og prøver å vekke ham opp igjen og om mannens ferd imellom det psykiske og det fysiske.

Albumet har utallige ganger rørt meg til tårer, og det gjør det fortsatt. Historien er både vakker, gripende, nydelig, trist, fantastisk og utrolig godt gjennomført. Musikken er strøken. Helt perfekt, og historien er helt utrolig tilrettelagt for musikken. Alt er synkront, alt av melodier er uforglemmelige og instrumentalt er dette det beste som finnes. Vokalen av Tommy Kärevik er en storm og en sommereng, den er perfekt, og kler alt av det instrumentale på den beste måten som går an.

Perfeksjon, brillianse.

Beste låt(er): Hele skiva er et helt jævla høydepunkt, og dette er, fakta, verdens beste skive.

Seventh Wonder – Mercy Falls

Anmeldelse:  Seventh Wonder – Mercy Falls

mercy falls

Artist:  Seventh Wonder

Album: Mercy Falls

Utgitt: 2008, på Lion Music Label.

Sjanger: Progressive Metal, Heavy Metal, Melodic Metal

Seventh Wonder er et svensk progressivt metalband som ble etablert rundt årtusenskiftet, og som med unntak av et par vokalistbytter har holdt en stabil kjernelineup de siste fem årene. Bandet har oppnådd høy status i det progressive og melodiske metal-miljøet og de har klart å fått relativt grei oppmerksomhet utenfor skandinavia. Musikkmessig kan Seventh Wonder minne noe om Symphony X, Dream Theater, Fates Warning og gamle progmetalhelter, men likevel har de klart å lage en helt unik atmosfære, en helt egen signatur i musikken og har overlegen styrke på det vokalmessige som gjør dem meget lett gjenkjennelige, samt en låtstruktur jeg aldri har hørt før dem!

Plata “Mercy Falls” er en plate jeg har hatt lyst til å anmelde lenge, og nettopp det fant jeg ut at jeg skulle gjøre.

Skiva er et konseptalbum, basert på originalhistorie av bandet, som omhandler en mann i koma som lever i en verden mellom de psykiske planene, i en by kalt “Mercy Falls”, mens hans leger og pårørende prøver å finne veier for å få ham tilbake i våken tilstand.

Plata begynner med et bilkrasj en regnværsnatt, og deretter hjelpepersonell som snakker over radio som en situasjonsrapport om hendelsen. Like etterpå braker musikken løs med låta “A new Beginning“. Det lyner og tordner i markante melodier, symfoniske aspekter og kraftige progressive signaturer, samt tung riffing, for deretter å roe ned i en sorgtung bakgrunnsmelodi der man hører en lege og kona til hovedpersonen snakke sammen flere år etter ulykken på begynnelsen. Deretter får man et instrumentalt avbrekk i form av introen “There and Back” og en direkte overgang til det som er platas virkelige åpningslåt, “Welcome to Mercy Falls“, en låt full av atmosfære, markante vokallinjer og fengende refreng, til tross for meget avansert låtstruktur. Vokalen til Tommy Karevik er en ren nytelse for trommehinnene, og er kraftig, men myk, og kler musikken som ingen annen kunne. Til å være et konseptalbum skiller “Welcome to Mercy Falls” seg ut, siden den kan funke som enkeltlåt like godt som i historiesammenhengen.

Så videre i historien med låta “Unbreakable” som holder en viss klassisk metal-appeal, men likevel prestert med ytterst teknisk presisjon. Tekstene og rimene er på nivå med de største poetene, og låta fra start til slutt gir gåsehud. Soloene til Johan Liefvendal kombinert med den teknisk overlegne bassen til Andreas Blomquist og den nydelige atmosfæren Andreas Söderin legger over får dette til å fremstå som et virkelig mesterverk.

Resten av plata er musikalsk sett perfekt kledelig til utviklinga i historien, og det er et par små overgangslåter å finne, samt noen av de vakreste progballadene jeg noensinne har hørt.

Det hele avsluttes med “Destiny Calls“, “One Last Goodbye“,  og “The Black Parade“, og låten i midten framkaller selv etter hundrevis av gjennomlyttinger tårer i øynene hos undertegnende.
“Mercy Falls” er rett og slett et uvurderlig mesterverk. Det er få album som skiller seg ut i rekkene som “perfekt gjennomførte”, men Mercy Falls er uten tvil i denne kategorien. Skiva kontrer albums som “The Odyssey” av Symphony X og “Scenes from a Memory” av Dream Theater. Det er en helt unik musikalsk skatt som må høres, og har du ikke skaffet deg den i dag er det virkelig på tide å gjøre det. At Seventh Wonder ikke er verdensledende innen progmetal er uforståelig, ettersom dette er et rent mesterverk og kan bare være laget av de aller, aller beste innenfor faget.
Karakter 10/10.

Uten tvil en av de beste platene jeg NOENSINNE har hørt innen musikk. Helt ubegripelig!

/Ingar Steen

Iron Maiden – The Final Frontier

Da var det duket for en ny anmeldelse her. Og det er ingen mindre enn selveste Iron Maiden som skal under lupen!

Artist: Iron Maiden

Utgitt: 2010

Selskap: EMI/Colombia

Sjanger: Heavy Metal, Progressive Metal, Hardrock

The Final Frontier

The Final Frontier er Maidens femtende studioskive, og mange rykter går om at dette er Maidens siste skive. Personlig tror jeg nok de kommer med mer, ettersom Steve Harris har uttrykt at “det hadde vært synd om vi hadde gitt oss nå”.

Eddie er blitt en alien, albumarten minner mye om en krysning mellom Star Trek og Stargate, og Science Fiction i verdensrommet er Maidens tema på dette eposet av en skive!
Skiva begynner som ingen annen skive av Maiden før den. Låta Satelite 15/The Final Frontier starter med et tungt, nesten indusitrielt og veldig psykedelisk intro med tungtriffende gitarer og hylende bakgrunnstøy, og etterhvert kommer den highpitchede vokalen til Dickinson inn med noen strofer. Låta “starter” offisielt etter ca 4 minutter, og der er den velkjente catchy Maiden-åpningen. Låta markerer seg ikke noe spesielt, men den har potensiale til å bli en liveklassiker!

Deretter peiser de igang med El Dorado, som er et tung, hardt og drivende metalgodstog. Jeg mener de heller skulle åpna albumet med denne, ettersom den har langt større åpningslåtpotensiale. Her kommer historiefortellinga a’la 2000- Maiden inn og låta er ikledd galopprytme i 80′talls-stil og tunge, veldrevne riff.  Vokalen sitter som et skudd, og denne låta har festa seg før den har begynt. Harmonisk og små-progga!

Så hoppes det ut i Mother of Mercy, som til tross for litt kjedelig intro kommer seg tilbake i sporet og her får man se mer i hva resten av plata går ut på. Det er veldig mye prog her, og Mother of Mercy er bare begynnelsen.

Coming Home har veldig mye progrock over seg, den og, men refrenget har Brave New World-tendenser og kan muligens bli allsang-klassiker.

The Alcemist er en klassisk Maiden-plog, men med litt for anonymt refreng. Dog er ikke det noen hindring for at det er noen helt fantastiske gitarpartier på denne låta! Smith, Murray og Gers veksler på å traktere øksa i beste Maiden-stil.

Isle of Avalon er skivas klimaks, og minner mye om Seventh Son of a Seventh Son. Dette er en stor smeltedigel av progmetall, klassisk rock, heavy metal og ispedd litt 70′talls psykedelia. Gitarene låter herlig, teksten gir meg frysninger, og jeg tør si at dette er en av de beste enkeltlåtene av metalgigantene noensinne.

Neste er Starblind, som også har progressiv ladning, men med ennå mer klassisk Maiden-refreng. Dette er nesten som å sette på gammal Rush, og man hører klare referanser fra progrocken og hardrocken på 60-70tallet.

The Talisman starter kjemperolig, og utvikler seg til å bli en blytung og rå, men fengende metalhit. Her er det mer fokus på melodiøse harmonier enn tidligere på skiva, og proggen er der fortsatt.

The Man that would be King starter likt The Talisman, med rolig intro og bygger seg opp. Her er det også mer melodi å hente, og tunge riff med en dundrende bass i bakgrunn.

Siste spor på skiva er kanskje beste låta på hele skiva. Et dommedagsepos av dimensjoner ved navn When the wild wind Blows. En lettere keltisk, fin melodi lagt over et tungt metallorkerster og forlokkende bakgrunnsharmonier. Fortellinga i teksten er på høyde med Dance of Death og Journeyman, og låta er Maidens nest lengste noensinne, etter Rime of the Ancient Mariner.
Alt i alt er skiva skuddsikker, men Bruce sliter på noen punkt, og det er en del merkelige overganger og langtekkelige introer på denne skiva, men for å si det slikt: melodiene sitter, gitarharmoniene har aldri hørtes bedre ut og tekstene er godt skrevet og gjennomtenkte. Prog metal-maiden vil nok ikke appellere til mange nybegynnere, men for de som kjenner Maiden godt er nok dette en gavepakke i særklasse. Iron Maiden er tilbake, og det er ingen tegn på at de eldes, selv om samtlige av gutta er over 50!

Karakter: 8,5/10

Circus Maximus Konsert + Support

Sjanger: Heavy Metal, Progressive Metal

Sted: Driv, Tromsø

Publikum: Mellom 300-350, uvisst

Stemning: Til å ta på!

Oppvarming: Destined + Nofield

 

Circus Maximus er et av de ledende progressive metalbandene i Norge i dag, og representerer eliten i skandinavia. Bandet har de siste årene gitt ut to studioskiver, The First Chapter og Isolate, som har blitt godt mottatt, og har skapt en lojal og solid fanbase i både Norge og i utlandet. De har turnert med blandt annet legendene Queensrÿche (som forøvrig pionerte progressive metal),  norgesvennene Kamelot og mega-gigantene Symphony X. Dermed har de klar å etablere et godt nettverk innen denne voksende sjangeren, og er om ikke størst, en av de ledende fanebærerne innen “New wave of scandinavian melodic metal”, som er en god og stilfull kontrast til den nokså “folkekjære” svartmetallen Norge kun har vært kjent for.

Musikalsk hører man at Circus Maximus er inspirerte av både progressive metal-storheter som Fates Warning, Queensryche og Symphony X, men de har også noen røtter i stadion-metal med høy  hårfaktor, i stil med Europe, Van Halen og Dokken, og litt mer melodiøs rock som f.eks Toto, men likevel klarer Circus Maximus, istedenfor å kopiere de nevnte, å skape en helt egen stil og et lett gjenkjennelig særpreg, mye på grunn av den karakteristiske stemmen til vokalist Mikael Eriksen.

Konserten starter noe sent i forhold til skjema, men dette er veldig normalt i rockesammenheng, og i rockens verden er “bedre sent enn aldri ” en gjenganger (les: Ace Frehley med plate først etter 13 år).

Første band ut er Tromsøbaserte Destined, som spiller melodisk Death Metal, en ganske utbredt og florerende metallsjanger i dag. Lyden er kanskje litt for høy, og man skal ikke se bort i fra litt neseblødninger eller hørselsskader på grunn av det vannvittige feedbacket publikum får slengt i ansiktet. Musikalsk sett er Destined grei skuring. Fine harmonier, gode riff og tighte musikere. Men vokalen i dette bandet fenger meg dessverre ikke på noen måte. Dette kan hende er smakssak, men jeg foretrekker virkelig å høre en vokal som er behagelig for ørene og der man kan høre hva vokalisten synger. Det er uten tvil potensiale i dette bandet, men de feiler i å få ordentlig kontakt med publikum og jeg tviler for at dette var helt rett publikum for et såpass “moshbasert” band.

Andre oppvarmingsband er mer min type kakestykke. Bandet Nofield, som forøvrig også er Tromsøbasert, spiller en veldig Avant Garde type hardrock, med stødige taktskifter, følelsesladet spill og en særdeles engasjerende ung mann i front som får publikum med på å lage litt liv og røre fra nesten første stund. Eneste minuset var mangelen på bass, ettersom deres bassist hadde blitt smittet av kyssesyken (ikke svineinfluensaen ennå, heldigvis), men bandet viser en tapper holdning og kjører settet sitt med æren i behold. Bandet har også med seg en kvinnelig gjest på scenen, og dette er både vakkert og stemningsfullt, til tross for mye rot på begynnelsen av siste låt. Kanskje det bare er den tette lyden på Driv som ødelegger litt for lydbildet? Uten tvil et band med stort potensiale, og faller absolutt i smak hos undertegnede!

Så er tiden inne for kveldens store navn. Circus Maximus entrer scenen og kliner til med en allsang-åpning med låten “A Darkened Mind”, som hos fansen er blitt en slager allerede. Circus Maximus oser av energi, gnist og skaper en fantastisk stemning blandt publikum som ikke er sett på Driv på lenge. Vokalist Mikael Eriksen har en stemmeprakt på høyde med en skolert operasanger, Mats Haugens gitarharmonier er perfekt synkrone med Lasse Finbråtens keyboardpartier, og Truls Haugen dundrer som et tordenvær på de doble basspedaltrommene. Helt framme står Glen Møllen og leker seg på bass med en funky attitude og har hele tiden kontakt med fansen, som han underholder på beste måte. Låtene, den ene etter den andre, er fantastiske komposisjoner av beste sort, og er så herlig pompøse og så godt sammenskrudde at det er til å forstå at bandet blir sammenlignet med både Queensryche og Symphony X. Noe som også løfter hele liveopplevelsen er at hele bandet korer på refrengene eller i midtpartiene, og det klinger krystallklart og rent fra de brutalt lydsterke høytalerne på Driv. I låtlisten finner man et fint assortement fra de to utgivelsene Circus Maximus har på “Cv’en”. “A Darkened Mind” er en oppløftende og livgivende humørlåt, den blytunge bulldoseren “Abyss” skaper kjempeløft hos publikum med allsangrefreng og harmoniske mellomspill, den episke “Glory of the Empire” er allerede en favoritt, og er kanskje bandets sterkeste låt i dette settet, og stadionvennlige “Arrival of Love” løfter stemningen tvers igjennom taket og opp til der nordlyse blafrer. Også superlåter som Sin, Alive, Wither og Sane no More setter spiss på det som kanskje er den beste metalkonserten i Tromsø siden Motörhead gjestet på buktafestivalen noen år tilbake.

Circus Maximus er et band som er i stadig vekst, og etter å ha sett denne konserten skjønner jeg hvorfor. Bandet er teknisk finslipte og megadyktige, og har i tillegg en jordnær og veldig publikumsvennlig attitude, noe som gjør dem til et særdeles godt liveband. Lyden er tilnærmet perfekt, der det eneste jeg kan pirke littegrann på er vokalen og keyboardet som kunne vært skrudd littegrann opp på enkelte partier. Ellers er det ingenting å si på det som er den beste liveopplevelsen Tromsø’s voksende metallskare har fått på evigheter.

Circus Maximus alene står til en solid sekser, men konserten i sin helhet, med support, får terningkast fem. Jeg forventer ikke all verden av supportbandene, men noen krav må man alltid fylle som oppvarmere og. Ellers en utrolig bra konsertkveld, og jeg fikk en fin opplevelse som endte opp med vondt i både nakke og rygg, som den lidenskapelige headbangern jeg er!

Terningkast 5

Anmeldt av: Ingar Håkon Bråthen.

Heavy Metal – Riffets rivende makt! (1968-1985, Oldschool Heavy Metal)

Heavy Metal, i sin pureste og tradisjonelle form, kjennetegnes av tøffe og rivende riff, høyfrekvent og til tider nesten operatisk vokal, buldrende bass og dundrende trommer. Heavy Metalen’s fødsel var så smertefull at skrikene kan høres selv i dag.

Det er den tidlige og originale Heavy Metal-sjangeren jeg er størst tilhenger til. Bandene som ble stiftet på seksti, sytti og åttitallet er de som virkelig har fanget min gunst. Det er i Heavy Metal av den gamle skolen at metal-sjelen fortsatt lever aktiv og det er i den eldre garde vi finner de mest lidenskapelige og uten tvil de mektigste bandene.

Heavy Metal av den gamle, tradisjonelle stilen kom i tre hovedbølger. Den første var på slutten av sekstiårene/begynnelsen-midten av syttiårene, med hardrockbands som tok steget lengre og fikk et mer “metallisk” preg over låtutvalget. Den andre bølgen var på slutten av syttitallet der vi har den britiske delen og den tyske delen. Den tredje var på åttitallet, der både briter, amerikanere, tyskere og skandinavere bidro til sjangeren.

Black Sabbath

Den første bølgen av Heavy Metal var representert av tidlige hardrockbands som tok steget lengre. De aller fleste av de bandene spilte hardrock opprinnelig, men kom med en eller to Heavy Metal-utgivelser på den tiden, som hadde enda lit hardere og metallisk preg enn vanlig hardrock. Jeg snakker da om bands som Deep Purple, Led Zeppelin, Cream, Iron Butterfly, Steppenwolf og ikke minst Black Sabbath. Men der de andre bandene ikke ble noe spesielt “Heavy” mer enn en-to skiver, regnes Black Sabbath som tidenes første Heavy Metal band, der de tok steget enda lenger, stemte ned gitarene og lagde en mørk, tung og “demonisk” atmosfære over sangene sine. Black Sabbath er uten tvil det første Heavy Metal-bandet i historien, noe de fleste metalhistorikere vil si seg enig i.

Innen midten av syttitallet var nådd, ble flere og flere Heavy Metal-bands stiftet i Storbritannia. De mest nevneverdige er Judas Priest, UFO, Rainbow og Motörhead, som alle fire la grunnlaget for forskjellige retninger innen Heavy Metal.  En bølge med mer progressive bands var også i fokus, deriblandt Uriah Heep, Rush, Jethro Tull og Queen. Samtlige band hadde stor innflytelse på Heavy Metal-musikken, men ble aldri regnet som rene Heavy Metal-bands. Det aller viktigste bandet av de nevnte er nok Judas Priest uten et fnugg av tvil. Judas Priest debuterte med albumet Rocka Rolla i 1974, et album som var inspirert av progressiv rock og gitarbaserte band fra 60-tallet. Likevel  var det et tungt preg over albumet, en seig bluesrock-tilnærmelse med psykedeliske undertoner og et relativt metallisk preg over gitarene. Men det var med plata Sad Wings of Destiny at Priest virkelig viste en metallisk side, og etter denne plata fulgte det på med suksess for bandet i mange år framover.

Judas Priest

Motörhead

Iron Maiden

Judas Priest og Motörhead ble foløpere for en bølge som ble kalt “New Wave of British Heavy Metal” på slutten av syttitallet. De ledende bandene her var i tillegg til Judas Priest og Motörhead; Iron Maiden, Saxon, Jaguar, Tygers of Pan-Tang, Samson, Blitzkrieg, Witchfinder General, Angel Witch, Diamond Head, Def Leppard og Battleaxe. De som fikk størst suksess av nevnte band var nok Iron Maiden, som regnes i dag som et av tidenes største Heavy Metal-bands. Også Diamond Head, Saxon og Def Leppard fikk en viss kommersiell suksess på åttitallet, men opplevde fall i populariteten etterhvert. Likevel har de holdt seg aktive og har stabile fanskarer. Def Leppard brøt ut av “Heavy Metal-bølgen” i 1986 og gikk mer mot en kommersiell hardrock-stil.

Scorpions

Accept

I Tyskland fikk man også etterhvert en voksende bølge med Heavy Metal-bands. Det hele startet i 1972 med Scorpions debutskive Lonesome Crow, men Scorpions ble først et “rent” Heavy Metal-band med skivene Taken by Force (1976) og Virgin Killer (1977), men det var Lovedrive (1979) som virkelig fikk suksess. Andre tyske metalbands fra sytti og åttitallet var Accept, Warlock, Doro, Michael Schenker Group, Sinner, Steeler og senere U.D.O, Helloween, Blind Guardian og Iron Angel, der de tre siste forholdsvis tok steget inn i Speed Metal snarere enn Klassisk Heavy Metal.

Dio

Manowar

Den tredje bølgen var verdensomspunnet, og var hovedsakelig ledet av tidligere Heavy Metal bands og deres suksess, og nyere band som ble etablert etterhvert. Ozzy Osbourne, Dio, Manowar, Twisted Sister, Crimson Glory, Jag Panzer, Metal Church, Axel Rudi Pell og mange andre band opplevde mer eller mindre medgang som tradisjonelle Heavy Metal-bands på åttitallet. Samtidig ble Heavy Metal kommersielt med bands som Mötley Crüe, Ratt, Dokken og Quiet Riot, som spilte Glam Metal, en krysning av Heavy Metal, Glamrock, Hardrock og med pop-inspirerte refreng. De siste bandene av den “yngre” garde som spilte oldschool metal ble startet i perioden 1984-1989.

First Wave Bands: Led Zeppelin, Deep Purple, Cream, Iron Butterfly, Black Sabbath, Ufo, Rainbow, Judas Priest.

First and later Wave Germany: Scorpions, Accept, Warlock, Sinner, Steeler, Helloween, Michael Schenker Group, Doro, Iron Angel, UDO.

Second Wave: New Wave of British Heavy Metal: Judas Priest, Motörhead, Iron Maiden, Saxon, Diamond Head, Samson, Witchfinder General, Jaguar, Tygers of Pan-Tang.

Third Wave Worldwide: Ozzy Osbourne, Dio, Manowar, Twisted Sister, Crimson Glory, Jag Panzer, Metal Church, Axel Rudi Pell, W.A.S.P.

Progressive Rock bands med innflytelse eller influert av Heavy Metal: Rush, Uriah Heep, Queen, Jethro Tull, Yes, Wishbone Ash, Vanilla Fudge, Pink Floyd.

Hardrockbands med innflytelse på og av Heavy Metal: Ac/Dc, Kiss, Alice Cooper, New York Dolls, Slade, Thin Lizzy, Whitesnake.

Glam Metal bands: Mötley Crüe, Ratt, Winger, Danger Danger, Skid Row, Steelheart, Cinderella, Quiet Riot, Warrant.

Judas Priest – Stained Class

For første gang på denne bloggen kommer en review av en klassiker. Det er snakk om metalgigantene Judas Priest, og et av deres viktigste album gjennom tidene, Stained Class.

Judas Priest

Utgivelsesår: 1978

Sjanger: Heavy Metal

Musikere: Rob Halford (vokal), Kenneth Downing (Gitar), Glenn Tipton (gitar), Ian Hill (Bass), Les Bings (slagverk).

Stained Class var Judas Priest’s magnum opus på syttitallet, og var kanskje det albumet som sikret fanskaren deres for de neste tiårene. Albumet definerte Heavy Metal i sin pureste form, og var på den tiden det mørkeste albumet de hadde gitt ut. Albumet åpner med dobbelbass-tromming av Les Binks på låten “Exciter”, og allerede da merker man trøkket som kommer fra høytalerne. Det er en låt som gnistrer med knalltøffe riff, buldrende basstrommer og en vokal så høyfrekvent som en flyalarm. Det dabber litt ut i “White heat, red hot” og “Better by you, better than me” som er mindre fartfulle, men likevel gnistrende Heavy Metal-klassikere. Titteltracket “Stained Class” er en dampveivals, og “Saints in Hell” og “Savage” er lynende Priest-hymner begge to. Den episke og progrock-inspirerte “Beyond the Realms of Death” er høydepunket på denne skiva, som til slutt avrundes med “Heroes End”.

Denne tidlige og pionerende britiske Heavy Metal-skiva oser av testosteron, kvalitet og intensitet over hele løpet, og dette er et must i platesamlinga hos enhver headbanger med et fnugg av respekt for seg selv!  En tidløs Heavy Metal-klassiker som rett og slett tar balletak på deg og kaster deg veggimellom!

Karakter: 10/10

Halford med nytt album!

Halford, solobandet til den legendariske Rob Halford (vokalist i Judas Priest) kommer med nytt album i høst. Albumet får navnet Halford III, og inneholder førsteklasses Heavy Metal i tradisjonell stil.

I tillegg til en rekke Heavy Metal-klassikere får man også noen julesanger med høyt volum. Dette er fordi vi nærmer oss vinteren og juletider, og Halford lover som vanlig høyt trykk og masse metall!

Flere nyheter om albumet kommer etterhvert, og vi gleder oss

Heavy Metal Historie

For dere som er glade i litt musikkhistorie, her kommer et langt, egenskrevet  innlegg om Heavy Metal-historien, subsjangrene og de forskjellige bølgene.

 

1965-1968: Forhistorie og proto-metal

 

Heavy Metal er originalt en subsjanger av Rock, der tidlige bands var av den psykedeliske bluesrock-arten.  De tidligste røttene til Heavy Metal kan spores tilbake til midten av 60-tallet, der Jimi Hendrix‘ gitarspill og de seige tonene til Blue Cheer og Cream. Musikalsk er Heavy Metal en hybrid mellom tung, seig bluesrock og den psykedeliske rocken fra “hippietiden”. Mange bands ga ut seige, tyngre og mer eksperimenterende album, som Iron Butterfly med debutalbumet “Heavy” og Blue Cheers første utgivelser. Men formelt tror man at begrepet ble født på musikalsk plan med Steppenwolf sin motorsykkelhymne “Born to be Wild” i 1968, som et soundtrackspor til kultklassikeren “Easy Rider”. Det finnes også mange flere teorier, for eksempel hippienes bruk av ordene “heavy metal experience” fra LSD-rus og datidens liberale bruk av narkotiske stoffer blandt ungdommen. Dette er et omstridt tema vi velger å ikke sette fasit på.

 

“Proto metal”-bands: Blue Cheer, Jimi Hendrix, Blue Öyster Cult, Steppenwolf, Iron Butterfly, Cream.

 

1968-1973: Heavy Metal blir født.

 

Storbritannia: På slutten av sekstitallet oppstod en ny bølge med musikk. Hardrocken kom i store porsjoner, og nye band som prøvde ut hardere og mer utfordrende grener i rocken tok steget videre fra den psykedeliske rocken fra midt-sekstiårene. I 1968-69 ble de mest kjente bandene innen hardrocken dannet: Led Zeppelin, Uriah Heep, Deep Purple, UFO og ikke minst Black Sabbath. Led Zeppelin skremte verden med sine to første plater, Led Zeppelin (1969) og Led Zeppelin II (1970), der skivene hadde en mye råere og uren sound enn tidligere band hadde hatt. Deep Purple bidro med Shades of Deep Purple (1968), The Book of Taliesyn (1969) og Deep Purple (1970), men fikk sitt store kommersielle gjennombrudd med Machine Head (1972) som markerte en langt mer bombastisk bruk av instrumenter, og hadde en unik, rå kraft. Uriah Heep debuterte i 1970 med Very Easy….Very ‘Umble, og fikk også en sterk periode første halvdel av syttiårene. Thin Lizzy ga ut sitt første album i 1970 med samme tittel. Alice Cooper fikk også suksess med “Schools Out” i 71, som også regnes som en metallklassiker. Queen’s Sheer Heart Attack regnes også som en av de første store Heavy Metal-utgivelser, og Queen brukte også mange elementer fra Heavy Metal på sine senere utgivelser, blandt annet Innuendo og A Night at the Opera.

Men det var i 1970, da Birminghambaserte Black Sabbath steg fram fra  røyken av blyfabrikkene og bakgatene, at Heavy Metal fikk sin første sjangerbemerkning. Debutskiva “Black Sabbath” regnes som den første virkelige Heavy Metal-plata i verden blandt headbangere verden rundt. Bandet overgikk alle hardrockbandene når det gjaldt sound, kraft, mørke og ekstremisme innenfor musikken. Med drop-d tunede gitarer som spilte dommedagsriff og en djevelsk, kald vokal fra Ozzy Osbourne, ble de kalt “The first Heavy Metal band“. Rob Halford, vokalist i Judas Priest siterte: “Toni Iommi invented the Heavy Metal riff. His tunes were filled with anger, aggression and evil passion. The music was the soundtrack of doom and was headcrushing, and the local youth loved it.” Musikken åpnet en av de største dørene i musikkhistorien, og musikken tiltrakk seg ungdom mens den skremte foreldregenerasjonen. Sabbath ble ofte beskyldt for å være djeveldyrkere og “satanister” på grunn av sin okkulte musikk og de mørke, melankolske og avskrekkende sangtekstene. Sabbath avkreftet dette ryktet, og kom med meldingen om at de var langt ifra noen djeveldyrkere, men skrev sanger med metaforer som henviste til den harde, virkelige siden av livet.

 

Tidlige Heavy Metal-bands: Led Zeppelin, Deep Purple, Thin Lizzy, Uriah Heep, Black Sabbath, UFO, Alice Cooper, Queen.

 

1973-1977: Storhetstid, Punken kommer og oppstigningen til Metalgudene.

 

I 1970 så også et band fra Birmingham dagens lys. Judas Priest ble født.  To skolekamerater, Ian Hill og Kenneth Downing dannet bandet “Freight” i psykedelisk hardrockstil. De fikk med seg vokalist Al Atkins på vokal, og valgte å bytte navn til Al’s tidligere, men oppløste band Judas Priest. Al Atkins forlot det nye Judas Priest i 1973, til fordel for tidligere Kinomanager i Birmingham’s vestlige del, Rob Halford. Halford tok med seg trommis John Hinch fra deres tidligere band “Hiroshima”. I 1974 gav Judas Priest ut sitt første album , Rocka Rolla,  som ble en relativt stor suksess i Storbritannia, og gjorde Priest til et kjent navn blandt datidens hardrockmiljø. Men det var i 1976 at ting virkelig begynte å skje. Priest gav ut plata “Sad Wings of Destiny”, og i den plata var alle rester av bluesrock fjernet, og Heavy Metal ble perfeksjonert.  Lite visste Judas Priest der og da at de skulle bli kanskje det mest innflytelsesrike Heavy Metal-bandet som noensinne har eksistert.

Heavy Metal gikk på en liten smell påmidten av syttitallet. Bandene hadde hatt en stor oppgang den første halvdelen, men pga de rebellske rockerne i “Sex Pistols” fikk punkrocken gjennombrudd kommersielt og dempet den store Metal-bølgen betraktelig.

Til tross for punkens fremtog fortsatte bandene i Heavy Metal og Hardrock-gata å gi ut skiver jevnt og trutt utover syttiårene. Nye band oppstod i den tradisjonelle metal-gaten, og nevneverdige bands som fortsatte den klassiske metalen på syttitallet er Rainbow, Judas Priest, Black Sabbath, UFO og Samson.

Nevneverdige band fra perioden: Judas Priest og Rainbow

 

Den første tyske Heavy Metal-bølgen (1972-1982)

 

Tyskland hadde på slutten av sekstitallet vært preget av såkalt “Krautrock” i form av band som Neu og Faust. Noen band ville bryte med denne bølgen, og den første tyske Heavy Metal-bølgen tok form. Det hele begynte med Hannoverbandet Scorpions som tok sterk inspirasjon fra britiske hardrockbands i tillegg til tradisjonell rock’n roll fra sekstitallet. I 1972 debuterte de med skiva “Lonesome Crow”, men det var først i 74 at den første “virkelige” Heavy Metal-skiva fra tyskland kom ut, nemlig “Fly to the Rainbow”.  Scorpions ble egentlig stiftet i 1965 som et rock’n rollband, og derfor er det mange som vil gi de æren for å være først ute i verden, men de ga ut skiver flere år etter Sabbath, og ble ikke kreditert som første Metalband. Andre band som så dagens lys var Accept som debuterte med plate med samme navn i 1979, Warlock med Burning the Witches og Sinner med Wild and Evil i 1982. Den tyske bølgen fortsatte videre utover 80 og 90-tallet, og la grunnlaget for subsjangeren “Power Metal” som nevnes senere i historien.

Tyske first wave Heavy Metal bands: Scorpions, Accept, Warlock, Sinner, Michael Schenker Group, Cacumen

 

1978-1983: New Wave of British Heavy Metal.

 

Den nye bølgen med britisk metal fikk en “kickstart” på siste halvdel av syttitallet, der bandene tok de tunge og distortede riffene fra de klassiske metalbanda og kombinerte dette med farten til punken. Judas Priest, som i prinsippet var et klassisk metalband, er bandet som har fått den første æren av å kickstarte bølgen, med at de fjernet alle rester fra blues i metalen. Og selv om Judas Priest var klassisk metalband, var de også en del av den nye bølgen, da de fyrte til med de mer råe, kjappe og tyngre metalskivene Stained Class (1978), Killing Machine (1978-79) og British Steel (1980). British Steel blir gitt æren for å være albumet som gav Heavy Metal den siste finpoleringen på riff og image, og regnes som verdenshistoriens mest innflytelsesrike album. Men der Judas Priest heller formet med sin egen type metall, tok andre band mer innflytelse fra punken, og laget en enda kjappere og mer rølpete sound. Det mest kjente bandet i den ligaen er Motörhead som benyttet doble basstrommer for en enda større fart og som sang med langt grovere og rølpete vokal enn andre metalbands fra den tiden, som heller benyttet vokalister i operatisk og høyfrekvent stil. Motörhead debuterte i 77 med tittelskiva, og gav i 1979 ut “Overkill” som ble deres store NWOBHM-start. Frontmann i Motörhead. Ian “Lemmy” Kilminster regnes som et av de største rockeikonene på planeten pga sin “Rock’n roll attitude”. Han velger selv å kalle Motörhead Rock’n Roll, siden han misliker såkalte “labels”. Men det bandet som skulle vise seg å ha mest suksess, og sette preg på Heavy Metal for godt var vest-London baserte Iron Maiden. Iron Maiden hadde, ledet av bassist og bandsjef Steve Harris, på slutten av syttitallet levd på spillejobber på småplasser og salg av t-skjorter, uten å ha spilt inn noe materiale, men fikk i 1979 spilt inn sin første demo, The Soundhouse Tapes. Året etter debuterte de med plata Iron Maiden, året etter med Killers, men i 1981 byttet de ut daværende vokalist Paul Dianno med Samsons Bruce Dickinson. Med en mer operatisk og høyfrekvent vokal, fikk de sitt kommersielle gjennombrudd i utlandet med “The Number of the Beast” i 1982, som i dag regnes som en av tidenes beste metal-skiver. Iron Maiden ble raskt et av de største bandene i verden, og er fortsatt til dags dato det nest mestselgende metalbandet i historien (slått av Black Sabbath), og de er like, om ikke mer populære i dag som i 1982. Andre band som kom med markante skiver var Saxon med Wheels of Steel i 1980, Diamond Head med White Album i 1980 og Def Leppard med High’n Dry i 1981. Denne bølgen av britisk metal mistet fort den kommersielle suksessen, men åpnet også døren for en rekke metalsjangre, og var kanskje den viktigste omrokkeringen for Heavy Metalens overlevelse i historien. Band som Venom og Pagan Altar regnes som NWOBHM-band, men var mer ekstreme og åpnet for blandt annet Black Metal, Thrash Metal og Ekstrem metal.

 

New Wave of British Heavy Metal-bands: Judas Priest, Iron Maiden, Motörhead, Saxon, Samson, Venom, Diamond Head, Def Leppard, Pagan Altar, Tygers of Pan-tang, Girlschool.

 

1980-1985: Amerika og klassisk Heavy Metal.

 

USA hadde aldri noen kommersiell kjempesuksess med klassiske metalbands på syttitallet. Men på begynnelsen av åttitallet begynte en liten bølge, som svar til den britiske, å komme seg på bena. Det var mest på grunn av mannen Ronnie James Dio at USA begynte å få en større stim med tradisjonelle metalbands. Ronnie hadde sunget i Black Sabbath i tre år, og i 1982 etablerte han sitt eget band, DIO, som debuterte med mesterverket Holy Diver i 1983. Et annet band som fort kom til i USA var New York-baserte Manowar som ga ut debuten Battle Hyms i 1980. Der den britiske metallen var røff, ufin og upolert, ble amerikansk klassisk metall mer massiv, pompøs og tyngre. Unntakene er debutskivene til de fleste bandene som hadde et mer britisk preg. Bandenee W.A.S.P., Twisted Sister og Van Halen regnes og som en del av Hair-Metal scenen i LA, men bandene spilte noe som var mye nærmere klassisk og tradisjonell Heavy Metal enn den kommersielle hairmetallen. Unntakene er midt på åttitallet da de fikk noen kommersielle hits.

Amerikanske Heavy Metal-bands: Manowar, Dio, Crimson Glory, Jag Panzer, Metal Church, WASP, Twisted Sister, Van Halen.

 

1981-1991: Glam Metal, verdensomspenning og kommersialisering

 

På vestkysten av USA, nærmere sagt Sunset Strip i LA, California, ble en stor metalscene dannet på begynnelsen av åttitallet. Denne typen metal tok inspirasjon fra hardrockscenen på syttitallet, den britiske metalscenen og kombinerte det hele med catchy riff og refreng i catchy glamrock-stil. Dette var opprinnelsen til Glam Metal, eller Hair Metal som det oftest kalles. De første Glam Metal-bandene varvisuelt kraftig inspirerte av glam, hard og shock-rockbandene fra syttitallet. Kiss,  Van Halen, T-rex, Alice Cooper, Slade, New York Dolls og Sweet.Høyt hår, sminke, trange klær og femininitet ble sett på som metal-moten kommersielt sett, noe som forvirret klassiske metalfans, som heller satset på macho utseende og vill, mandig råskap.  Musikalsk sett tok de hovedsakelig inspirasjon fra syttitallets hardrock og de nye bølgene tradisjonell metal. Mötley Crüe ble kanskje det mest kjente bandet av alle glambandene, og debuterte med Too Fast for Love i 1981, mens Quiet Riot kom med Metal Health i 1983. Etter det eksploderte det i bandvirksomhet, og navn som Dokken,  Stryper, Ratt og Winger kom fort på banen. LA-baserte WASP kom ut med sin debut i 1984, men regnes mer for tradisjonelt/Shock Metal band å være  enn Glam. Twisted Sister, som egentlig var  et tradisjonelt metalband, slapp også ut noe materiale på åttitallet  som regnes som Glam Metal. Det samme gjelder Kiss, Whitesnake  og Van Halen, som begge var av den eldre syttitalls garde sammen med Twisted Sister. Midt på åttitallet kom den store MTV-bølgen, der metal ble kommersielt. Bands som Poison, Warrant, Danger Danger, Faster Pussycat, Cinderella og litt senere Skid Row, Firehouse og Steelheart solgte skiver som varmt hvetebrød på siste halvdel av åttitallet. Dette ble ikke bare et amerikansk fenomen, men også i Skandinavia og i deler av Vest-Europa kom kommersielle metal og hardrockband innen synsvidde for MTV. Eksempler er bands som Europe, TNT, Hanoi Rocks og Return. Etterhvert ble også den kommersielle metallen det store fallet for metal. Produsentene begynte å få en finger med i spillet, og etterhvert begynte Hair Metal-bandene å lage Power-ballader, som i tillegg ble spilt i akustiske og nedstrippede versjoner. Til slutt ble flestparten av bandene oppløst eller skiftet stil da nittitallet kom. Unntakene er der, men de opplevde stor nedgang på nittitallet pga Grunge og Alternative Rock. Ved årtusemet ble svært mange 80′s Metalbands gjenforent, og noen lagde og lager fortsatt ny musikk i gammel stil.

First Wave Hair Metal:  Mötley Crüe, Ratt, Quiet Riot, Twisted Sister, Van Halen, W.A.S.P, Dokken, Stryper, Winger.

Second Wave Hair Metal:  Poison, Cinderella, Warrant, Danger Danger, Firehouse,  Faster Pussycat, Skid Row, Steelheart, Europe, Hanoi Rocks, TNT, Return.

 Subsjangre utviklet på åttitallet:

Thrash Metal (1981-):

NWOBHM-bandene var kanskje den største innflytelsen av alle i forhold til utviklingen av Thrash Metal. De britiske Speed Metal-banda på den tiden (Venom, Diamond Head, Raven, Jaguar og Motörhead) var de som virkelig la det første grunnlaget for thrash metal-sjangeren. Like innflytelsesrike var tyske Accept med sin kjappe, aggressive sound.

De første Thrash Metal-bandene så dagens lys i Bay Area, California tidlig på åttitallet. Kraftig inspirerte av NWOBHM-bølgen, Speed Metal og Hardcore hadde bandene en mer aggressiv, mørkere og kjappere sound enn sine forbilder. Metallica, tidligere kjent som Phantom Lord og Leather Charm, debuterte med Kill’em All i 1983. Samme år gav byfrendene Slayer ut Show no Mercy. Anthrax debuterte i 1984 med Fistful of Metal og Megadeth kom i 1985 med Killing is my Buisness…And Buisness is good. ¨De fire nevnte banda blir ofte referert til som “De fire Store” av de fleste Thrash Metal-fans, ettersom de regnes som de fire største Thrash Metal-bandene fra den amerikanske scenen.  Andre band fra den amerikanske Thrash-scenen er bands som Overkill, Testament, Exodus, Nuclear Assault og Whiplash.

I tillegg til den amerikanske bølgen utviklet det seg både en tysk og en søramerikansk bølge av Thrash Metal. I Tyskland dukket det opp en teutonisk thrash-scene der bands som Tankard, Sodom, Destruction, Kreator og Holy Moses var de mest kjente. Fra Søramerika kom Sepultura, Violator, Korzus og Sarcofago. Også Australia, England og Canada fikk noen mindre thrash-scener, med band som Deströyer 666, Onslaught, Sabbath og Voivod.

Men også Thrash Metal-bandene fikk sin nedgangstid på nittitallet, og en stor del av thrashveteranene gikk over til en mer kommersiell hardrockpreget sound på nittitallet. Deriblandt Metallica, Anthrax, Megadeth og Testament.

De kanskje viktigste utgivelsene innen Thrash i historien er Metallicas Master of Puppets (1986), Slayers Reign in Blood (1986), Megadeth’s Peace Sells (1986),  Kreators Pleasure to Kill (1986) og Sepulturas Beneath the Remains (1989).

Ved tusenårsskiftet kom en “Thrash Revival”-bølge med mange nye band som tok opp arven etter thrashlegendene på åttitallet. Municipal Waste, Toxic Holocaust, Bonded by Blood, Gama Bomb, Enforcer, Warbringer og Evile er eksempler på “New Wave of Thrash Metal”. 

Thrash Metal bands: Megadeth, Metallica, Testament, Kreator, Sodom, Anthrax, Destruction, Tankard, Annihilator, Voivod, Overkill, Sepultura, Exodus.

Groove Metal (1990-)

På slutten av åttitallet merket flere og flere metalbands et større press og en viss nedgang i popularitet, og mange fryktet at metal ville “gå av moten”. Det hadde de helt rett i. På begynnelsen av nittitallet ble Grunge og alternativ rock det store kommersielle fenomenet i musikksammenheng. De aller fleste glam metal-bandene ble oppløst eller fikk nedsatt popularitet og de fleste undergrunns metalbandene fikk en mer kommersiell hardrock-sound. Men noen band ville holde på den rå kraften og energien som bandene på åttitallet hadde. Det tidligere Hair Metal-bandet Pantera tok inspirasjon fra både thrashen og den tradisjonelle metallen for å lage noe helt unikt. I 1990 slapp de skiva Cowboys from Hell, som ikke lignet noe de hadde laget tidligere. Med en ny, kjapp, tung, aggressiv og energisk sound var de kanskje det viktigste bandet når det gjaldt å holde liv i Heavy Metal-sjangeren på nittitallet. Andre bands som bidro til utviklingen av sjangeren var Exhorder med The Law (1992), Sepultura med Chaos A.D. (1993) og Overkills I Hear Black (1993). Senere ble Groove Metal et større fenomen, og på midten av nittitallet ble Machine Head introdusert til verden. Senere har også bands som DevilDriver, Lamb of God og Damageplan popularisert genren. Men Pantera kommer alltid til å være bandet som ble synonymt med Groove Metal, og regnes som et av de største metalbandene gjennom tidene, plassert ved siden av Black Sabbath, Judas Priest, Iron Maiden, Metallica og Motörhead.

Groove Metal Bands: Pantera, Overkill (senere), Sepultura (senere), Machine Head, White Zombie, Lamb of God, DevilDriver, Damageplan, Rebel meets Rebel, Fight.

Black Metal (1982-85, 89-)

Utviklingen av Black Metal-genren skjedde på begynnelsen av åttitallet da NWOBHM-bandet Venom tok et steg videre inn i det ekstreme og lagde en langt mer ekstrem spillestil og et satanisk preget image. Musikkmessig var de nærmere Thrash og Speed Metal, men deres legendariske album Black Metal fra 1982 gav navnet til den mest ekstreme og uortodokse metalsjangeren i verdenshistorien. Svenske Bathory gav ut sin debutskive i 1984, og var det første bandet til å bruke growlede vokaler istedenfor den røffe halvcleanvokalen Venom brukte. Hellhammer og Celtic Frost regnes også som pionerer innen denne sjangeren.

Men det var på slutten av åttitallet at Black Metal virkelig ble en egendefinert sjanger. En norsk bølge med Black Metal så dagens lys.  Mayhem gav ut Ep’en Deathcrush i 1987, som ble regnet som den første utgivelsen innen “Norwegian Wave of Black Metal”. Darkthrone gav ut A Blaze in the Northern Sky i 1992, et album som sees på som det store vendepunktet. En rekke andre band fulgte, som Immortal, Gorgoroth, Carpathian Forest, Enslaved, Emperor, Ulver, Burzum, Thorns, og Dimmu Borgir.

 

SUBSJANGRE, FORTSETTELSE OG MODERNE METAL KOMMER!

Beste metal-album 2009!