Born again – cause love is dead

Etter knusende nederlag i det personlige livet, og med katastrofale utsikter økonomisk samt depresjoner, angst, dårlig helse og lignende, har jeg bestemt meg for at nok er nok.

Følelser gjør ikke annet enn å ødelegge, og kjærligheten er en destruktiv kraft som kun besudler alle sjangser til å komme seg på beina igjen, og derfor legger jeg om livsstilen.

De fleste kjenner meg som den snille, energiske, frivillig engasjerte, samfunnsbevisste og forståelsesfulle personen som kan snakke åpent ut om alt og har altfor mange følelser til å være av det mannlige kjønn.

Nå er tiden kommet for at den sterke, selvsikre Ingar kommer på banen, som gir faen i andre, som gir faen i problemer, og rett og slett ikke bryr seg om følelser, kjærlighet eller mentale problemer. Nå er det andre boller i leiren her.

Jon Lajoie sier det aller best

Og Denis Leary setter prikken over ien.

Ingen skal noensinne falle for meg igjen, jeg er ikke verd det. Jeg er et asshole, og jeg gir faen! Ny moral og etikk: Fuck you!

De ti beste Black Sabbath – låtene

Sabbath

 

Black Sabbath – det første ultimate Heavy Metal-band. Levende legender i sin tid. Revolusjonerende musikere og et band som aldri kommer til å gå i glemmeboka. Her kommer en liten kåring av de ti låtene jeg mener er de største av dette fantastiske bandet.

10. Sweet Leaf.

Låtas tekst er delvis tvilsom, og det er vel ingen tvil om at “Sweet Leaf” omhandler en ganske omdiskutert plante som gjør at mennesker som røyker den blir “introduced to their minds”. Uansett, uberfett klassiker!

9. Spiral Architect.

Fra skiva Sabbath Bloody Sabbath. Virkelig et kunstverk innen lyrikk og en av de sterkeste tekstene jeg har lest. Dette er en låt som viste at Sabbath i 1975 var langt forut for sin tid. Et mesterverk.

8. Children of the Grave

Det mektige eposet og høydepunktet på Master of Reality. Låta gir en mersmak på revolusjon og er nok et eksempel på hvor langt Sabbath lå fremfor andre band i samtiden.

7. Neon Knights.

Mektig knallslager fra Dios debut i Sabbath. Mange trodde Sabbath ikke ville funke uten Ozzy, men de tok feil. De fikk nytt liv og ny glød med fantastiske Ronnie James Dio på vokal, og denne låta er virkelig en kraftslager!

6. The Sign of the Southern Cross

Også med Dio, fra Mob Rules. En episk låt med driv i, og selv om lyrikken ikke er så dyp og metaforisk som den var under Ozzy så er den sterk, slu og smart i denne låta (og de andre fra Dio-årene). En ordentlig Dio-signatur!

5. War Pigs.

Ozzys og resten av bandets angrep på alle krigene rundt de og måten politikere og hærførere førte krig på. En kritikk mot all ugagn og ondskap som driver mennesker til krig. Veldig bluesy, veldig groovy låt, tyngre enn bly!

4. Iron Man

Samtidens tyngste låt. Dette var i sin tid verdens mest heavye låt, og den er ikke langt unna det den dag i dag. Låta blir spilt overalt ennå, og er et symbol på styrke, galskap og heavy metal i sitt ess!

3. Black Sabbath

Selve kremlåta fra debutskiva. Denne låta er pur, jævlig ondskap som syrer gjennom blodårene dine og skremmer vannet ut av konservative kristne på bønnemøter. Ozzy høres ond og lengselsfull ut der han remjer som satan skjøl, og det er en fryd den dag i dag å sette seg ned for å bli betatt av ondskapen i tritonen til Tony Iommi!

2. Symptom of the Universe

Å herregud for en låt! Høydepunktet på Sabbath bloody Sabbath, og den aller feteste Ozzy-låten. Dette er hvordan heavy metal SKAL være. Perfeksjon til det ytterste, og riffet er til tross for sin enkelhet helt vannvittig genialt og kreativt, og Tony Iommi viser på denne låta hvordan et heavy metal-riff skal høres ut. Majestetisk.

1. Heaven & Hell.

Den absolutt beste låta som er produsert i oldschool heavy metal-sammenheng. Fra den ubegripelig halleluja-fremkallende episke, mektige introen til Dio setter inn sin allmektige gudestemme til de vannvittige gitarspillene og ventende riffene til den heidundrende slutten er dette den ultimate Sabbath-låten med Dio, og den feteste låta i metalhistorien. For de som ikke har hørt den; Kom dere ut og kjøp Heaven & Hell-skiva. Selv etter mange år med gjennomlyttinger får jeg fortsatt gåsehud av denne låta!

 

Så, da var det gjort. Feel free to comment. Dette er da min mening om låtutvalget, så ikke vær for harsh!

Anmeldelse: Pagan’s Mind – Heavenly Ecstasy

Artist: Pagan’s Mind

Album: Heavenly Ecstasy

Release: 2011

Sjanger: Progressive Metal, Power Metal, Heavy Metal, Hard Rock, Melodic Rock

Da er det igjen duket for en ny anmeldelse, og det er ingen andre enn de norske storhetene Pagan’s Mind som skal bedømmes av musikk-kritiker nr. 1 på nettet.

Norsk metal er på vei opp! Og nei, jeg snakker ikke om Black Metal. For det er ikke black metal Norge kommer til å være kjent for i fremtiden, men en mye mer seriøs og prestisjetung metal-subsjanger som er i ferd med å vokse opp som lynende spirer blandt all den ellers kjedelige norske metalen.

Det er snakk om melodiøs progressive metal, og Pagan’s Mind er Norges ledende band innen denne sjangeren. Allerede tidlig i 2002 var de blitt gjenkjennelige med plata “Celestial Entrance” og fulgte opp med plata “Enigmatic Calling” og i 2007 med God’s Equation.

Pagan’s Mind har alltid hatt sterk variasjon mellom sounden på skivene sine,  men klarer likevel å ivareta sine grunnleggende elementer som de har hatt helt siden debuten “Infinity Divine”. Det er snakk om Jørn Viggos virtuøse soloer, den pumpende bassen til Steinar Krokmo, signaturrytmene til Stian Kristoffersen, de melodiøse space metal-odysseene av noen keyboardsoloer fremført av Ronny Tegner og ikke minst den ekstremt fengende og likevel ultrakraftige vokalen til Norges beste vokalist gjennom tidene, Nils K. Rue.

Heavenly Ecstasy

Heavenly Ecstasy åpner med et intro i klassisk Pagan’s -stil og går rett over på den kraftfulle åpningslåta “Eyes of Fire” som tidvis kan minne om Celestial Entrance- perioden. Så går det over til Intermission som er nesten en ren hyllest til TNT’s åttitallslåter riffmessig. En god tolking av åttitallets heavy metal i moderne sound. Så braker det over på den mer eksperimentelle “Into the Aftermath”, som ikke minner om noe Pagan’s Mind har gjort før, noe som er meget positivt i denne sammenhengen. Refrenget skinner av allsangfaktor, og riffene er funky og groovy! Med “Walk away in Silence” får man enda litt mer klassisk Pagan’s Mind-feeling, men likevel er riffet også hintende til klassisk metal fra åttitallet . Revelations to the End er albumets høydepunkt. Låta inneholder alt man trenger for å få gåsehud på gåsehud. Det er perfekt Pagan’s Mind, og Nils K. Rue viser virkelig muskler med sin superkraftige stemme som uten tvil kan måles med Rob Halford og King Diamond. Follow Your Way er en god låt å balansere med, før man kommer til nok et høydepunkt på skiva, nemlig “Live your life like a Dream”. Her hører man likhetstrekk med Arenarock og prog/melodiøs AOR fra åttitallet, og relevansene til Toto, Journey og Boston sitter som noen skudd. Likevel klarer Pagan’s Mind å unngå kopifella.

The Master’s Voice er virkelig en Stian-låt på sitt aller beste. Trøkk, fart og brutalitet, for ikke å snakke om presisjon. Så kommer den vakre balladen “when Angels Unite” før skiva rundes av med det drømmende mesterverket i “Never Walk Alone”.

Pagan’s Mind har klart å kontre sitt forrige mesterverk, God’s Equation, og klart å overgått denne. Låtmaterialet er vakkert og vidunderlig, og tekstende er Pagan’s Mind slik de ville ha vært på åttitallet om de eksisterte da. Det er en drøm å sveve gjennom “Heavenly Ecstasy”, og hvis man ikke er i ekstase etter dette, da er det noe veldig galt som har skjedd under prosessen.

Karakter: 9.7/10 – Nesten perfekt. Uforglemmelig

De 15 beste Progressive Metal-albumene.

Da er det duket for en liten personlig kåring av de aller beste progressive metal-albumene som er laget. Dette er den musikksjangeren jeg uten tvil har mest til overs for (ved siden av oldschool heavy metal) og har nok mye innsikt i denne.

Egentlig er det bare de to første som er absolutt, resten er hipp som happ plassert, men har tatt med de viktigste fra de bandene jeg rådigger, eller eventuelt skiver som peker seg meget ut.

Dette er som sikkert kjent, en vurdering utfra mitt subjektive synspunkt, som igjen er bedre enn alle dere andres (ædda bædda). Men ja, fra spøk til revolver, let’s begin:

15: Queensrÿche – Operation Mindcrime.

Med Ronnie James Dio som gjestenarrator og en av de mest innflytelsesrike hylevokalene noensinne, fremført av Geoff Tate, utgjør dette konseptalbumet en tidløs klassiker av ypperste kvalitet. En historie om mord, begjær, intriger, korrupsjon, galskap og maktmisbruk blir skildret med et fantastisk låtutvalg, klar storyline og vannvittig kule heavy metal-riff. Skiva oser av genuinitet, og er uten tvil en pionerende innen sjangeren, samt et ultimatum for enhver fan av både prog og klassisk heavy.

Beste låt (er): Eyes of a Stranger, Suite Sister Mary

14: Opeth – Still Life.

En fantastisk reise i det mørke ved menneskets natur, og en maktdemonstrasjon i musikalsk kraft, utvikling og blanding av det mest ekstreme. Fra clean progressiv rock til brutal death metal på en låt, noe som skaper gode kontraster i en veldig mørk og herlig kaotisk landskap av nydelig melankoli. Dette albumet er nok definitivt for progressiv dødsmetall, og er en virkelig milepæl i sjangeren. Mikael Åkerfeldt er et geni, og ikke bare vokalmessig, men også som en tidløs komponist.

Beste låt(er) : Godheads Lament, The Moor

13: Pagan’s Mind – God’s Equation

Her viser Pagan’s Mind hvorfor de er Norges og skandinavias flaggbærer innen progressive metal. Albumet er fullspekket av utrolige låtkomposisjoner, nydelige drømmende gitarsoloer og fantastiske melodier samtidig som det er beinhardt, spinnvilt og pulserende. Det er nok Pagan’s Mind mest straightforward utgivelse til dags dato, og sikkert det hardeste. Selv om prog-elementene er litt mer gjemt her enn ellers, er de ikke helt borte, og Pagan’s Mind sin unike evne til å gjøre prog catchy og sing-along vennlig gjør at albumet er en ren skjær glede å høre gjennom. Coveren av Hallo Spaceboy, henholdsvis av David Bowie, gruser originalen i senk! Vokalen av Nils K. Rue er forresten som en blanding av Rob Halford, King Diamond og James LaBrie, vakkert, unikt og rått!

Beste låt(er): God’s Equation, Atomic Firelight, Osiris’ Triumphant Return

12: Symphony X – Paradise Lost

Kongene av neoklassisk prog med sin episke utgivelse som omhandler det berømte episke diktet “Paradise Lost” som setter djevelen i et litt annerledes lys enn han vanlig er fremstilt som (rebelsk unggutt istedenfor tyrannisk jævel, pun intended) og som beskriver bibelske kriger på en måte bare vokalguden Russell Allen klarer. Musikalsk er det nok mer basert på klassisk metal enn tidligere utgivelser, og en del speed metal-elementer progget opp av trommene til Jason Rullo og den virtuøse gitaren til Michael Romeo. Et undervurdert mesterverk!

Beste låt(er): The walls of Babylon, Paradise Lost, The Sacrifice

11: Sole Remedy – Apoptosis

Sole Remedy er et relativt ukjent progband fra Finland, men kommer nok til å være fremadstormende i tidene som kommer. Dette albumet er et mørkt, melankolsk album med tekster basert på underbevisstheten, mørke følelser og depresjoner, likevel blir jeg i godt humør av albumet, som leker med øregangene mine med velfortalte tekster (dog med litt finsk-engelsk i blandt) og med godt gitarspill som kan til tider minne om alt fra John Petrucci til David Gilmour. Veldig undervurdert, anbefales sterkt. Dette er fantastisk musikk på alle mulige måter!

Beste låt(er): Comatose, Undertow

10: Pain of Salvation – Remedy Lane

De svenske legendene anførst av Daniel Gildenlöw viser virkelig muskler med dette fullpakka albumet som har alt et progmetal album skal ha. Røffe riff, rare signaturlinjer og fantastiske harmonier lagt under en vokal som er så eksepsjonelt bra at jeg nesten gråter. Albumet har stor vekt på det rolige og avslappende, men når det harde tar tak, tar det tak i hele deg.Med lekende gitarer, stødig bass og en rytmeseksjon i verdensklasse gjør dette albumet seg fortjent til en god plass på pallen.

Beste låt(er): Beyond the Pale, A trace of Blood

9: Ayreon – The Human Equation

Med sitt folkinspirerte operametalprosjekt Ayreon har Arjen Lukassen virkelig gjort seg markant i metalverdenen. Han har alltid et godt utvalg av innleide vokalister med seg, og det er ikke noe forandring på dette albumet. Blandt annet James LaBrie, Mikael Åkerfeldt og Devin Townsend er å finne på denne magiske reisen inn i “the human equation” som er en storytellende opera verdig en komponist i bach-ligaen. Beste skiva til Ayreon, ingen over, ingen ved siden!

Beste låt(er): Day Sixteen: Loser, Day Eleven: Love.

8: Dream Theater – Metropolis Part II: Scenes from a Memory.

Skiva fortsetter der “Metropolis part I” fra Images and Words slutta, og er en konseptskive som forteller om en mann som er plaget av drømmer fra et tidligere liv som han ikke forstår, og ferden hans for å løse et mysterie som er mer innviklet enn en børskrakk på wall street. Dette er mesterkomposisjon på sitt aller beste, fra det største progmetalbandet i verden. Ikke et dødt spor, og skiva er magisk fra start til slutt og fester et helt unevnelig grep i lytteren, og man bare må lese tekstene om og om igjen!

Beste låt(er): The Spirit Carries On, Home, The Dance of Eternity

7: Opeth – Blackwater Park

Opeth’s uten tvil største bidrag til sin cv. Et univers av ekstrem metall, følelsesladet melankoli og søttitalls prog blandet sammen til et av de mørkeste progalbumene noensinne, og med en stemning som minner om Silent Hill-spillene. Denne plata representerer det fineste av Mikael Åkerfeldt og er gjestet av Steve Wilson fra Porcupine Tree på noen spor. Magisk, mørkt og melankolsk. Det er de eneste tre rette ordene for å beskrive dette mesterverket!

Beste låt(er): The Drapery Falls, Bleak, Harvest

6: Seventh Wonder – The Great Escape.

Den siste skiva til det som jeg ser på som det beste progmetallbandet i verden, Seventh Wonder. På denne skiva får man et utvalg i lange, episke låter, ekstremteknisk instrumentalitet , hardtslående riffing, melodiøse- nesten pop-aktige refreng og en vokalist som overgår nesten alt jeg har hørt i denne sjangeren. Det lyser magi av hvert spor, og tekstene er ren poesi. Albumet er litt vanskelig å bli hekta på ved første lytt, ved andre lytting er det ingen vei tilbake. Dette albumet har fanget meg helt og totalt.

Beste låt(er): The Angelmaker, King of Whitewater, The Great Escape

5: Circus Maximus – Isolate.

Et av Norges ledende bands innen sjangeren, og ikke minst et navn som burde ha fått mer oppmerksomhet. I dette albumet møter brutalitet og intensitet både eleganse og finesse, og man får tilogmed en veldig glam-inspirert, veldig catchy arenametallåt midt i mellom all progginga og techballader. Minner tidvis om Kamelot, tidvis om Europe og tidvis om gammel Symphony X. Dette bandet er virkelig en perle og en diamant som ikke er blitt funnet helt ennå, og Isolate er en solid bauta av norsk melodiøs prog i et hav av svartmetall.

Beste låt(er): Abyss, Wither

4: Symphony X – The Odyssey.

Storslagen epikk, pompøsitet på nivå med Wagner og skildring av mytologi,  middelalderslag og bibelsk tematikk. Symphony X leverer med The Odyssey sin sterkeste skive noensinne, og viser hvordan progmetal skal gjennomføres hvis det skal være så mye musikk som mulig på en gang. Dette er epikk, tidløse melodier og gitarprogressjon bare en gud kan gjennomføre, og den guden heter Michael Romeo. Russel Allens allbruksvokal er som støpt inn i lydbildet og alt er bare fryd og gammen!

Beste låt(er): The Odyssey, Accolade II

3: Pagan’s Mind – Enigmatic:Calling

Dette er albumet Pagan’s Mind egentlig burde erobret verden med. Selv om det mangler den ene “hiten” som bruker å være på progmetalutgivelser (nå til dags) er det uten tvil noe av det sterkeste som finnes i sjangeren. Fullspekket av den beste vokalbruken i historen og kanskje Norges beste gitarist blir denne skiva lett en klassiker. Man ønsker at plata aldri tar slutt og jeg er stolt over at det finnes slik musikk fra Norge!
Beste låt(er): Enigmatic Mission, Supremacy: Our kind, New World Order

2: Dream Theater – Images and Words

Det første albumet jeg hørte i metalsjangeren i sin helhet, og jeg falt pladask. Dette er så nærme du kommer perfeksjon, og alle låtene er fantastiske fra start til slutt. Dette er et legendarisk album og det første med James LaBrie på vokal, som forøvrig gjorde sine beste vokallinjer noensinne på dette albumet. Går ikke an å bruke flere ord, for da blir de for mye med ett ord kan brukes for å beskrive albumet i sin helhet: Perfekt.

Beste låt(er): Another Day, Metropolis pt I, Learning to Live

1. Seventh Wonder – Mercy Falls.

Albumet som forandret meg for alltid og som overgikk alt av andre album jeg noensinne har hørt før. Dette er det beste albumet, ikke bare i progmetal, ikke bare i metal, ikke bare i rocken men også i musikken, noensinne, ever, ferdig arbeid. Albumet er komplett på alle mulige måter, og kan både høres på som konseptalbum (som det er) eller enkeltsanger. Dog førstnevnte er preferert. Albumet omhandler en mann som kjører med sin gravide kone i begynnelsen for å så kræsje bilen, og han havner i koma. Men så blir han sendt til et sted mellom liv og død på det parapsykiske plan, som heter Mercy Falls, en by som ingen kan komme seg fra uten å enten fare bort eller bli vekket til live igjen. Albumet forteller videre om familien som sørger og prøver å vekke ham opp igjen og om mannens ferd imellom det psykiske og det fysiske.

Albumet har utallige ganger rørt meg til tårer, og det gjør det fortsatt. Historien er både vakker, gripende, nydelig, trist, fantastisk og utrolig godt gjennomført. Musikken er strøken. Helt perfekt, og historien er helt utrolig tilrettelagt for musikken. Alt er synkront, alt av melodier er uforglemmelige og instrumentalt er dette det beste som finnes. Vokalen av Tommy Kärevik er en storm og en sommereng, den er perfekt, og kler alt av det instrumentale på den beste måten som går an.

Perfeksjon, brillianse.

Beste låt(er): Hele skiva er et helt jævla høydepunkt, og dette er, fakta, verdens beste skive.

Seventh Wonder – Mercy Falls

Anmeldelse:  Seventh Wonder – Mercy Falls

mercy falls

Artist:  Seventh Wonder

Album: Mercy Falls

Utgitt: 2008, på Lion Music Label.

Sjanger: Progressive Metal, Heavy Metal, Melodic Metal

Seventh Wonder er et svensk progressivt metalband som ble etablert rundt årtusenskiftet, og som med unntak av et par vokalistbytter har holdt en stabil kjernelineup de siste fem årene. Bandet har oppnådd høy status i det progressive og melodiske metal-miljøet og de har klart å fått relativt grei oppmerksomhet utenfor skandinavia. Musikkmessig kan Seventh Wonder minne noe om Symphony X, Dream Theater, Fates Warning og gamle progmetalhelter, men likevel har de klart å lage en helt unik atmosfære, en helt egen signatur i musikken og har overlegen styrke på det vokalmessige som gjør dem meget lett gjenkjennelige, samt en låtstruktur jeg aldri har hørt før dem!

Plata “Mercy Falls” er en plate jeg har hatt lyst til å anmelde lenge, og nettopp det fant jeg ut at jeg skulle gjøre.

Skiva er et konseptalbum, basert på originalhistorie av bandet, som omhandler en mann i koma som lever i en verden mellom de psykiske planene, i en by kalt “Mercy Falls”, mens hans leger og pårørende prøver å finne veier for å få ham tilbake i våken tilstand.

Plata begynner med et bilkrasj en regnværsnatt, og deretter hjelpepersonell som snakker over radio som en situasjonsrapport om hendelsen. Like etterpå braker musikken løs med låta “A new Beginning“. Det lyner og tordner i markante melodier, symfoniske aspekter og kraftige progressive signaturer, samt tung riffing, for deretter å roe ned i en sorgtung bakgrunnsmelodi der man hører en lege og kona til hovedpersonen snakke sammen flere år etter ulykken på begynnelsen. Deretter får man et instrumentalt avbrekk i form av introen “There and Back” og en direkte overgang til det som er platas virkelige åpningslåt, “Welcome to Mercy Falls“, en låt full av atmosfære, markante vokallinjer og fengende refreng, til tross for meget avansert låtstruktur. Vokalen til Tommy Karevik er en ren nytelse for trommehinnene, og er kraftig, men myk, og kler musikken som ingen annen kunne. Til å være et konseptalbum skiller “Welcome to Mercy Falls” seg ut, siden den kan funke som enkeltlåt like godt som i historiesammenhengen.

Så videre i historien med låta “Unbreakable” som holder en viss klassisk metal-appeal, men likevel prestert med ytterst teknisk presisjon. Tekstene og rimene er på nivå med de største poetene, og låta fra start til slutt gir gåsehud. Soloene til Johan Liefvendal kombinert med den teknisk overlegne bassen til Andreas Blomquist og den nydelige atmosfæren Andreas Söderin legger over får dette til å fremstå som et virkelig mesterverk.

Resten av plata er musikalsk sett perfekt kledelig til utviklinga i historien, og det er et par små overgangslåter å finne, samt noen av de vakreste progballadene jeg noensinne har hørt.

Det hele avsluttes med “Destiny Calls“, “One Last Goodbye“,  og “The Black Parade“, og låten i midten framkaller selv etter hundrevis av gjennomlyttinger tårer i øynene hos undertegnende.
“Mercy Falls” er rett og slett et uvurderlig mesterverk. Det er få album som skiller seg ut i rekkene som “perfekt gjennomførte”, men Mercy Falls er uten tvil i denne kategorien. Skiva kontrer albums som “The Odyssey” av Symphony X og “Scenes from a Memory” av Dream Theater. Det er en helt unik musikalsk skatt som må høres, og har du ikke skaffet deg den i dag er det virkelig på tide å gjøre det. At Seventh Wonder ikke er verdensledende innen progmetal er uforståelig, ettersom dette er et rent mesterverk og kan bare være laget av de aller, aller beste innenfor faget.
Karakter 10/10.

Uten tvil en av de beste platene jeg NOENSINNE har hørt innen musikk. Helt ubegripelig!

/Ingar Steen

Iron Maiden – The Final Frontier

Da var det duket for en ny anmeldelse her. Og det er ingen mindre enn selveste Iron Maiden som skal under lupen!

Artist: Iron Maiden

Utgitt: 2010

Selskap: EMI/Colombia

Sjanger: Heavy Metal, Progressive Metal, Hardrock

The Final Frontier

The Final Frontier er Maidens femtende studioskive, og mange rykter går om at dette er Maidens siste skive. Personlig tror jeg nok de kommer med mer, ettersom Steve Harris har uttrykt at “det hadde vært synd om vi hadde gitt oss nå”.

Eddie er blitt en alien, albumarten minner mye om en krysning mellom Star Trek og Stargate, og Science Fiction i verdensrommet er Maidens tema på dette eposet av en skive!
Skiva begynner som ingen annen skive av Maiden før den. Låta Satelite 15/The Final Frontier starter med et tungt, nesten indusitrielt og veldig psykedelisk intro med tungtriffende gitarer og hylende bakgrunnstøy, og etterhvert kommer den highpitchede vokalen til Dickinson inn med noen strofer. Låta “starter” offisielt etter ca 4 minutter, og der er den velkjente catchy Maiden-åpningen. Låta markerer seg ikke noe spesielt, men den har potensiale til å bli en liveklassiker!

Deretter peiser de igang med El Dorado, som er et tung, hardt og drivende metalgodstog. Jeg mener de heller skulle åpna albumet med denne, ettersom den har langt større åpningslåtpotensiale. Her kommer historiefortellinga a’la 2000- Maiden inn og låta er ikledd galopprytme i 80′talls-stil og tunge, veldrevne riff.  Vokalen sitter som et skudd, og denne låta har festa seg før den har begynt. Harmonisk og små-progga!

Så hoppes det ut i Mother of Mercy, som til tross for litt kjedelig intro kommer seg tilbake i sporet og her får man se mer i hva resten av plata går ut på. Det er veldig mye prog her, og Mother of Mercy er bare begynnelsen.

Coming Home har veldig mye progrock over seg, den og, men refrenget har Brave New World-tendenser og kan muligens bli allsang-klassiker.

The Alcemist er en klassisk Maiden-plog, men med litt for anonymt refreng. Dog er ikke det noen hindring for at det er noen helt fantastiske gitarpartier på denne låta! Smith, Murray og Gers veksler på å traktere øksa i beste Maiden-stil.

Isle of Avalon er skivas klimaks, og minner mye om Seventh Son of a Seventh Son. Dette er en stor smeltedigel av progmetall, klassisk rock, heavy metal og ispedd litt 70′talls psykedelia. Gitarene låter herlig, teksten gir meg frysninger, og jeg tør si at dette er en av de beste enkeltlåtene av metalgigantene noensinne.

Neste er Starblind, som også har progressiv ladning, men med ennå mer klassisk Maiden-refreng. Dette er nesten som å sette på gammal Rush, og man hører klare referanser fra progrocken og hardrocken på 60-70tallet.

The Talisman starter kjemperolig, og utvikler seg til å bli en blytung og rå, men fengende metalhit. Her er det mer fokus på melodiøse harmonier enn tidligere på skiva, og proggen er der fortsatt.

The Man that would be King starter likt The Talisman, med rolig intro og bygger seg opp. Her er det også mer melodi å hente, og tunge riff med en dundrende bass i bakgrunn.

Siste spor på skiva er kanskje beste låta på hele skiva. Et dommedagsepos av dimensjoner ved navn When the wild wind Blows. En lettere keltisk, fin melodi lagt over et tungt metallorkerster og forlokkende bakgrunnsharmonier. Fortellinga i teksten er på høyde med Dance of Death og Journeyman, og låta er Maidens nest lengste noensinne, etter Rime of the Ancient Mariner.
Alt i alt er skiva skuddsikker, men Bruce sliter på noen punkt, og det er en del merkelige overganger og langtekkelige introer på denne skiva, men for å si det slikt: melodiene sitter, gitarharmoniene har aldri hørtes bedre ut og tekstene er godt skrevet og gjennomtenkte. Prog metal-maiden vil nok ikke appellere til mange nybegynnere, men for de som kjenner Maiden godt er nok dette en gavepakke i særklasse. Iron Maiden er tilbake, og det er ingen tegn på at de eldes, selv om samtlige av gutta er over 50!

Karakter: 8,5/10

Review av Kafe Kafka i Bodø!

Kafeens navn: Kafe Kafka

Location: Sandgata 5B, Bodø

Kafe Kafka er en uformell og hyggelig kafe i Bodø Sentrum, der gjester kan slappe av med en kopp varm drikke, nyte et lettere eller et litt mer utfyllende måltid eller bare konversere med gamle og nye venner i et uformelt og gjestfritt miljø.

Dette er iallefall kafeens visjon, og mål, noe som virker innbydende og lokkende for eventuelle gjester. Helt siden jeg flyttet til Bodø har jeg utforsket kafemiljøet i byen, og prøvd å finne den kafeen som passer meg best, der jeg kan være stamgjest, og til slutt falt da valget på denne kafeen. Måtte dermed skrive en liten review av hvordan kafeen er, og avsløre om Kafka holder målene til den visjonen de har skapt! Karakterene er fra 1-6

Innredning/Atmosfære:

Hvordan førsteinntrykket er av kafeen har alt å si for en eventuell gjest. Derfor er det viktig at kafeen er koselig, lun og har pent og positivt interiør som skaper en god atmosfære. Førsteinntrykket av Kafka var godt, allerede da jeg var kommet inn døra for aller første gang. Det finnes sofakroker, barstoler og vanlige “konversasjonsbord” i hovedetasjen. Forholdsvis nye stoler som virker behagelige å sitte på, og mye sofaer som er skånsomme mot en anstrengt rygg. I tillegg er fargene i kafeen lune og beroligende, og det er både kunst og pynt i kafeen som gjør den hjemmekoselig. I kjelleren finner man møbelement i gammeldags salongstil, et biljardbord og generelt en koselig atmosfære som tar oss med mange år tilbake i tid. Den gammeldagse stilen i kjelleren skaper et ekstra hjemmekoselig preg, og man får en god følelse av å sette seg ned, og å se seg rundt om i rommet. Toalettene er rene og hygenisk anlagte. Alt i alt er jeg meget fornøyd med hvordan kafeen er møblert og innredet! Kafka holder det de lover med det uformelle og det koselige!

Karakter: 5

Meny:

Varme drikker:

Kanskje det viktigste i menyen på en kafe. Det man helst bestiller er jo gjerne en kopp med noe varmt i. Menyen på kafka har noe for enhver smak, og det er mye å velge imellom på både kaffemenyen og temenyen. Kanskje te-utvalget kunne ha vært noe mer variert, men en god variasjon alt i alt, og i tillegg til de vanlige kaffetypene finner du også kaffedringer og iskaffe. Kaffen er alltid profesjonelt laget, og spesielt Cafe Latte da Vinci er en vinner. Her kan du også nyte en meget smakfull kakao med krem, laget på Kafkavis. Byens beste kaffe, byens beste kakao.

Karakter: 5.5

Kalde drikker/Vin og ølkart:

Her scorer kafeen også høyt, med et variert og mangfoldig ølkart, og med mineralvann og juice for de som ikke skal drikke alkohol. Standardpilsen er Nordlands pils, men du kan også få Bayer, Baltica Export og Guiness for å nene noen. Et stort pluss er ølmuggen du kan bestille hvis dere er flere som deler på kostnadene! Kun to forskjellige vintyper er mulig å få på glass, men igjen kan du få fire typer flaskevin. Den portugisiske rødvinen anbefales!

Karakter: 4

Mat:

En relativt stor matmeny for en kafe, men i dette tilfellet positivt. God variasjon mellom snacks og småretter, og litt større vomfyll for de som er ekstra sultne. Alt fra nachos med dip til salater, til en meget original og smakfull hamburger. Sandwicher for de som måtte ønske det, og en god nacho-rett gratinert med kjøttdeig, jalapenos og ost.

Karakter: 5.5

Søtsaker:

Ikke et kjempestort utvalg, men det de har utgjør en god dessert om man har byrdet seg igjennom en altfor stor hamburger. Plusset her må være utvalget i forskjellige kaker, der den hjemmelagde brownie’n topper hele kransekaka, og selv om den kanskje koster litt i meste laget, så er smaken verd hver eneste krone!

Karakter: 4

Service:

Kanskje det beste med hele Kafka er hvordan de ansatte bidrar stedet til å virke hjemmekoslig og varmt, og man er alltid garantert en servitør som serverer deg med godt humør, om det skulle være cappuchino eller wok! Blide, høflige unge mennesker med trivelig “attitude” og holdninger som får oss til å ønske å komme tilbake hit så fort som mulig. Uten tvil den mest hyggelige besetningen jeg har erfart på en kafe!

Karakter: 6

Priser:

Standard kafepriser, men mange retter og kaffetyper, samt kakene er nogenlunde overpriset. Dette til tross, så er maten verd hver eneste krone, og man får alltid noe godt tilbake for pengene. Men kunne godt tenkt meg at de satte ned prisene på enkelte av rettene og drikkene i denne kafeen.

Karakter: 3.5

Alt i alt er Kafka byens beste kafe i sentrum, og om noe kanskje ikke er helt perfekt, så er uansett besetningen så hyggelige og humørfylte, og ikke minst uformelle, at man mer enn gjerne kommer tilbake dit!

Samlet karakter: 5/6 (dog en sterk femmer)

/Ingar Steen, fornøyd stamgjest.

De ti dårligste skrekkfilmene noensinne!

Izzybloggen presenterer: De ti dårligste skrekkfilmene i historien.

Skrekkfilmsjangeren er en sjanger som inneholder utrolig mange dårlige, ukoordinerte, nesten patetiske forsøk på skremsel. Det er kanskje den sjangeren som inneholder mest drittfilmer, og derfor er det veldig aktuelt å komme med en fin liten utskjellings-kåring av de ti aller verste og minst skremmende skrekkfilmene noensinne.

Avgjørelsene er basert på forutsigbarhet, overmisbruk av klisjeer, kjedsomhetsfaktor og meningsløs handling, og ikke minst: Hvor lite skremmende er dette?

Derfor presenterer Izzybloggen de ti dårligste skrekkfilmene som er laget. Om man faktisk blir skremt av disse filmene har man virkelig nerveproblemer eller er bare ubeskrivelig lettskremte.

10: The Exorcism of Emily Rose

Denne filmen skal liksom være basert på en sann historie. Vel, den sanne historien er iallefall ubegripelig kjedelig! Hvorfor står denne oppført som horror i det hele tatt? Krimdrama hadde passet bedre, og den scorer ikke noen poeng i den sjangeren heller. Hele filmen er et enormt gjesp. Det er ikke noen spesielt store misbruk av klisjeer her, men filmen er ABSOLUTT IKKE SKREMMENDE, og jeg tror ærlig talt ikke det kan ha vært hensikten heller. Null skvettescener, null skremselsfaktor, og hele filmen drives av en nitrist, urkjedelig og usammenhengende rettsak rettet mot en tørr, katolsk prest. Fy og føy!

9: One Missed Call

De sier at japanske skrekkfilmer skal være de verste og mest fryktinngytende. Her avkrefter jeg den myten (myte, ja). Filmen “One Missed Call” er en klisjesuppe, fra begynnelse til slutt. Det er en helstreit ungdomsskrekkfilm konseptmessig, der ungdommer får mystiske telefoner der de hører sin egen død, og så skjer det etterpå (ripoff fra Final Destination, eller). Og ringetonen som dukker opp når “døden” ringer er en gammel barnetv-melodi fra japan. Dette kunne blitt et bra konsept, og kunne faktisk blitt litt creepy, men med utrolig overdrevent skuespill, dårlige effekter, forutsigbare skvettescener og veldig lite troverdig storyline scorer denne filmen såpass dårlig at den havner på en niendeplass av de dårligste noensinne. Japansk er oppskrytt, folkens!

8: Saw – serien

Blandt tidenes mest oppskrytte filmer. Dette er en filmserie som tar opp psykotisk seriemord basert på syk humor og en lettere forstyrret, men tydeligvis moralsk intelligent morder. Men seriøst, dette konseptet er oppbrukt. Tortur-skrekkfilmer er en klisje som har eksistert siden skrekkfilmenes morgen, og forsøket på å revolusjonere dem er forgjeves. Skuespillerne er gode, men å plassere dem i så lite utfordrende roller som i SAW-filmene er en skam. Det er en kvalmende mølje av selvtortur, feller, blod, gørr og liksom-horror, og hele konseptet føles veldig billig og forutsigbart. Et lite pluss er Jigsaw, som faktisk er en karakter som KAN overbevise, men alt annet trekker ned i denne klisje-mølja av en overdramatisert, overoppbrukt, utdratt og ihjelspilt torturfilmserie. Styr unna med mindre du kun er ute etter å få underholdning av folk som dør på ekstra teite vis.

7: Wrong turn 2: Dead End

Wrong Turn 1 var faktisk en film som kunne vise litt potensiale i den meget utskjelte splatter-delen i skrekkfilmsjangeren. Filmen har et helt ok konsept og relativt greie skvettscener, samt en god dose underholdning. Dette faller helt sammen i oppfølgeren, der alt går på repetisjon, manuset er tynt og skuespillet er like overbevisende som en jehovas vitne-parade. Jøjemeg, jeg var klar over at det fantes meningsløse splattere, men selv Braindead har jo underholdningsverdi. Denne filmen er ribbet for alt, og tilogmed blod og gørr-scenene blir kvalmende kjedelige. Dette konseptet med innavla atom-hillbillies begynner å bli vel oppbrukt, og det at de er kannibaler er heller ikke noe nytt. Det eneste høydepunktet er en veldreid oralsexscene med to av rolleinnehaverne, der man faktisk får se litt naken kvinnehud. Ellers er dette en dønn ufordøyelig smørje som selv splatterentusiaster må styre unna.

6: The Ring

Her er handlinga: En småskummel videotape er populær hos ungdommene. Hvis du ser hele blir du ringt opp av en stemme som forteller deg at du har en uke igjen å leve. Du må prøve å stoppe dette før du blir drept av en sint, druknet jente. Unngå at ungen din ser på tapen (noe du selvfølgelig ikke klarer). Hva skal man si ? Dette kan høres ut som ei ålreit storyline å gå etter, men den har resultert i den nest mest overvurderte skrekkfilmen i verdenshistorien. For det første er det skvettscenene. Om man skvetter av e har man virkelig behov for å se mer skrekk, for de er så forutsigbare at det er direkte skuffende. For det andre har vi den “skumle” atmosfæren gjennom filmen, basert på surrealisme og abstrakt horror, som  ikke er skummel i det hele tatt, men taper seg og gjør filmen enda mer kjedelig og forutsigbar. Skuespillet tør jeg nesten ikke nevne, for det er så c-skuespill at tilogmed “Halloween” fortjener en Oscar i forhold. Jenta i brønnen er like skummel som Jan Teigen på en Prima Vera-konsert og historien kollapser etter 15 minutter. Suppe, suppe og atter suppe. Dette har vi sett før, og dette er i beste fall en etterligning av en etterligning. Det gjør det ikke bedre at etterfølgeren er like gørr kjedelig og foriutsigbar. ADVARSEL: DENNE FILMEN FORÅRSAKER SURE OPPSTØT!

5: Ghost Ship

Spøkelsesfilmer er som regel filmer av underholdningsverdi, fordi det paranormale er mystisk, fengende og skremmende interessant. Dette gjelder ikke for Ghost Ship, som er en klønete jumbo i sjangeren. Fy faen, denne filmen suger, og det sier jeg helhjertet. Her er skuespillerprestasjonene faktisk helt ok, men seriøst, masse billige spesialeffekter og en utrolig bedriten slutt der alt som kunne virke skummelt i begynnelsen bare blir helt ødelagt. Mystikken blir borte og alt raser sammen. En liten trøst er at man får se en pen, avkledd dame, men denne gleden blir fort borte når hun også viser seg å være et billig gespest. Gråten tar meg, gud så dårlig!

4: Dead Silence

Orker ikke skrive så mye om denne superfiaskoen, annet enn at dukkene til den livløse og kalde heksa (som minner mistenkelig mye om Siv Jensen) er like realistiske som en plutoniumbefengt same på limstift, og storyen i filmen er helt uforklarlig dårlig fra første minutt og den halvannen time man må lide seg igjennom denne overdrevne, kjedelige, svette og ubegripelig dårlige filmen. Alt er på bunn, og eneste pluss er at dødsårsakene til noen av skuespillerne kan frembringe en god latter.

3. Drag me to Hell.

Relativt nyutgitt film, og forventningene har vært høye. Folk har faktisk blitt skremt av denne filmen, men da regner jeg med de har blitt skremt av hvor ukoordinert og dvask storylinen i filmen er og hvor den forgjeves prøver å plagiere filmer som “Constantine”, “Exorcisten” og “Thinner”. En blanding av sigøynerhelvete, utdrivelser av demoner og enda mer helvete. Alt sammen mikset opp til  å bli årets definitivt mest skuffende skrekkopplevelse. Filmen er ikke skremmende i seg selv, da den er mer forutsigbar enn musikken til Ac/dc, men den er skremmende dårlig laget og manuset, skuespillet, historien, konseptet, effektene – ALT er av lavbudskjettskvalitet. Dvaskt og uengasjerende. Skrekk og gru for en lite skremmende skrekkfilm!

2: House of Wax

Her begynner det virkelig å bli på tryne-faktor innen ungdomsskrekk. En gjeng kåte, uetablerte fjortiser bestemmer seg for en roadtrip og kommer til en gudsforlatt lyten bygd “in the middle of nowhere” (noen som kjenner seg igjen?). Der finner de et voksmuseum, og voksfigurende ser “skummelt” realistiske ut (noe de aldeles ikke gjør, pføy). Filmen servere klisje på klisje på klisje og handlingen forsvinner i fokuset på de enormt dårlige skuespillerne, som blandt annet består av Paris Hilton. Etter ti-femten minutter har du forutsett hele filmen, og den er like lite givende som en julebord-hangover. Skremmescenene er latterlige, og man kan ikke annet enn å le av den fantastisk grusomme dialogen mellom hovedrollene. For ikke å snakke om de psykotiske skurkene, som bare er patetiske etterligninger av større skrekkfilmpsykoer. Eneste høydepunkt i filmen er at vi får se Paris Hilton bli drept, og det er jo relativt underholdende, men filmen er så gruelig elendig at dette ignoreres nesten (bare nesten).

1: The Grudge

La meg få spørre på en høflig måte: Hva i FAEN er grunnen til at ungdommer verden over ble skremt av The Grudge? Hvordan i all verden er det MULIG å bli skremt? Det er det eneste som skremmer meg med denne filmen, at folk faktisk er redde for å se den. Dette er klisjemotstanderens verste mareritt. Dette er kanskje tidenes dårligste skuespill fra en faktisk ganske grei skuespiller (Les:Buffy), og handlingen er en eneste stor kavalkade av klisjeer, et rent plagiat av 1000 andre lignende hjemsøkelsesfilmer, bare at dette må jo være en parodi? “Skrekkmonsteret” her er et gjenferd av en drept kvinne som dreper ofrene sine i et skap opp til loftet, og hun minner faktisk om en krysning mellom Poltergeist og Teletubbies. Den liksomskumle innoverrapingen hennes blir heller ikke spesielt fryktinngytende, men heller latterfrembringende og direkte komisk. Avkappede kjever og gjenferd i ganger er heller ikke noen overraskelser. Scenene er som snytt ut av en syttitallsparodi, og skuespillet holder kanskje mål med barne-tv. Ingenting er positivt med denne filmen. Om man har høye forventninger sitter man igjen med tidenes største skuffelse, og man direkte plages i halvannen time gjennom denne kjedelige, tørre, kvalmende dårlige komigrøsseren. Da sitter man igjen med et spørsmål: Er det virkelig lov å lage så dårlige skrekkfilmer som denne ? Er det virkelig lovlig? Her er det snakk om å heller foretrekke kavalkader med tv2-såpeoperaer enn å se denne filmen igjen. Gratulerer og kondolerer til verdens desidert dårligste grøsserfilm gjennom tidene.

Circus Maximus Konsert + Support

Sjanger: Heavy Metal, Progressive Metal

Sted: Driv, Tromsø

Publikum: Mellom 300-350, uvisst

Stemning: Til å ta på!

Oppvarming: Destined + Nofield

 

Circus Maximus er et av de ledende progressive metalbandene i Norge i dag, og representerer eliten i skandinavia. Bandet har de siste årene gitt ut to studioskiver, The First Chapter og Isolate, som har blitt godt mottatt, og har skapt en lojal og solid fanbase i både Norge og i utlandet. De har turnert med blandt annet legendene Queensrÿche (som forøvrig pionerte progressive metal),  norgesvennene Kamelot og mega-gigantene Symphony X. Dermed har de klar å etablere et godt nettverk innen denne voksende sjangeren, og er om ikke størst, en av de ledende fanebærerne innen “New wave of scandinavian melodic metal”, som er en god og stilfull kontrast til den nokså “folkekjære” svartmetallen Norge kun har vært kjent for.

Musikalsk hører man at Circus Maximus er inspirerte av både progressive metal-storheter som Fates Warning, Queensryche og Symphony X, men de har også noen røtter i stadion-metal med høy  hårfaktor, i stil med Europe, Van Halen og Dokken, og litt mer melodiøs rock som f.eks Toto, men likevel klarer Circus Maximus, istedenfor å kopiere de nevnte, å skape en helt egen stil og et lett gjenkjennelig særpreg, mye på grunn av den karakteristiske stemmen til vokalist Mikael Eriksen.

Konserten starter noe sent i forhold til skjema, men dette er veldig normalt i rockesammenheng, og i rockens verden er “bedre sent enn aldri ” en gjenganger (les: Ace Frehley med plate først etter 13 år).

Første band ut er Tromsøbaserte Destined, som spiller melodisk Death Metal, en ganske utbredt og florerende metallsjanger i dag. Lyden er kanskje litt for høy, og man skal ikke se bort i fra litt neseblødninger eller hørselsskader på grunn av det vannvittige feedbacket publikum får slengt i ansiktet. Musikalsk sett er Destined grei skuring. Fine harmonier, gode riff og tighte musikere. Men vokalen i dette bandet fenger meg dessverre ikke på noen måte. Dette kan hende er smakssak, men jeg foretrekker virkelig å høre en vokal som er behagelig for ørene og der man kan høre hva vokalisten synger. Det er uten tvil potensiale i dette bandet, men de feiler i å få ordentlig kontakt med publikum og jeg tviler for at dette var helt rett publikum for et såpass “moshbasert” band.

Andre oppvarmingsband er mer min type kakestykke. Bandet Nofield, som forøvrig også er Tromsøbasert, spiller en veldig Avant Garde type hardrock, med stødige taktskifter, følelsesladet spill og en særdeles engasjerende ung mann i front som får publikum med på å lage litt liv og røre fra nesten første stund. Eneste minuset var mangelen på bass, ettersom deres bassist hadde blitt smittet av kyssesyken (ikke svineinfluensaen ennå, heldigvis), men bandet viser en tapper holdning og kjører settet sitt med æren i behold. Bandet har også med seg en kvinnelig gjest på scenen, og dette er både vakkert og stemningsfullt, til tross for mye rot på begynnelsen av siste låt. Kanskje det bare er den tette lyden på Driv som ødelegger litt for lydbildet? Uten tvil et band med stort potensiale, og faller absolutt i smak hos undertegnede!

Så er tiden inne for kveldens store navn. Circus Maximus entrer scenen og kliner til med en allsang-åpning med låten “A Darkened Mind”, som hos fansen er blitt en slager allerede. Circus Maximus oser av energi, gnist og skaper en fantastisk stemning blandt publikum som ikke er sett på Driv på lenge. Vokalist Mikael Eriksen har en stemmeprakt på høyde med en skolert operasanger, Mats Haugens gitarharmonier er perfekt synkrone med Lasse Finbråtens keyboardpartier, og Truls Haugen dundrer som et tordenvær på de doble basspedaltrommene. Helt framme står Glen Møllen og leker seg på bass med en funky attitude og har hele tiden kontakt med fansen, som han underholder på beste måte. Låtene, den ene etter den andre, er fantastiske komposisjoner av beste sort, og er så herlig pompøse og så godt sammenskrudde at det er til å forstå at bandet blir sammenlignet med både Queensryche og Symphony X. Noe som også løfter hele liveopplevelsen er at hele bandet korer på refrengene eller i midtpartiene, og det klinger krystallklart og rent fra de brutalt lydsterke høytalerne på Driv. I låtlisten finner man et fint assortement fra de to utgivelsene Circus Maximus har på “Cv’en”. “A Darkened Mind” er en oppløftende og livgivende humørlåt, den blytunge bulldoseren “Abyss” skaper kjempeløft hos publikum med allsangrefreng og harmoniske mellomspill, den episke “Glory of the Empire” er allerede en favoritt, og er kanskje bandets sterkeste låt i dette settet, og stadionvennlige “Arrival of Love” løfter stemningen tvers igjennom taket og opp til der nordlyse blafrer. Også superlåter som Sin, Alive, Wither og Sane no More setter spiss på det som kanskje er den beste metalkonserten i Tromsø siden Motörhead gjestet på buktafestivalen noen år tilbake.

Circus Maximus er et band som er i stadig vekst, og etter å ha sett denne konserten skjønner jeg hvorfor. Bandet er teknisk finslipte og megadyktige, og har i tillegg en jordnær og veldig publikumsvennlig attitude, noe som gjør dem til et særdeles godt liveband. Lyden er tilnærmet perfekt, der det eneste jeg kan pirke littegrann på er vokalen og keyboardet som kunne vært skrudd littegrann opp på enkelte partier. Ellers er det ingenting å si på det som er den beste liveopplevelsen Tromsø’s voksende metallskare har fått på evigheter.

Circus Maximus alene står til en solid sekser, men konserten i sin helhet, med support, får terningkast fem. Jeg forventer ikke all verden av supportbandene, men noen krav må man alltid fylle som oppvarmere og. Ellers en utrolig bra konsertkveld, og jeg fikk en fin opplevelse som endte opp med vondt i både nakke og rygg, som den lidenskapelige headbangern jeg er!

Terningkast 5

Anmeldt av: Ingar Håkon Bråthen.

Heavy Metal – Riffets rivende makt! (1968-1985, Oldschool Heavy Metal)

Heavy Metal, i sin pureste og tradisjonelle form, kjennetegnes av tøffe og rivende riff, høyfrekvent og til tider nesten operatisk vokal, buldrende bass og dundrende trommer. Heavy Metalen’s fødsel var så smertefull at skrikene kan høres selv i dag.

Det er den tidlige og originale Heavy Metal-sjangeren jeg er størst tilhenger til. Bandene som ble stiftet på seksti, sytti og åttitallet er de som virkelig har fanget min gunst. Det er i Heavy Metal av den gamle skolen at metal-sjelen fortsatt lever aktiv og det er i den eldre garde vi finner de mest lidenskapelige og uten tvil de mektigste bandene.

Heavy Metal av den gamle, tradisjonelle stilen kom i tre hovedbølger. Den første var på slutten av sekstiårene/begynnelsen-midten av syttiårene, med hardrockbands som tok steget lengre og fikk et mer “metallisk” preg over låtutvalget. Den andre bølgen var på slutten av syttitallet der vi har den britiske delen og den tyske delen. Den tredje var på åttitallet, der både briter, amerikanere, tyskere og skandinavere bidro til sjangeren.

Black Sabbath

Den første bølgen av Heavy Metal var representert av tidlige hardrockbands som tok steget lengre. De aller fleste av de bandene spilte hardrock opprinnelig, men kom med en eller to Heavy Metal-utgivelser på den tiden, som hadde enda lit hardere og metallisk preg enn vanlig hardrock. Jeg snakker da om bands som Deep Purple, Led Zeppelin, Cream, Iron Butterfly, Steppenwolf og ikke minst Black Sabbath. Men der de andre bandene ikke ble noe spesielt “Heavy” mer enn en-to skiver, regnes Black Sabbath som tidenes første Heavy Metal band, der de tok steget enda lenger, stemte ned gitarene og lagde en mørk, tung og “demonisk” atmosfære over sangene sine. Black Sabbath er uten tvil det første Heavy Metal-bandet i historien, noe de fleste metalhistorikere vil si seg enig i.

Innen midten av syttitallet var nådd, ble flere og flere Heavy Metal-bands stiftet i Storbritannia. De mest nevneverdige er Judas Priest, UFO, Rainbow og Motörhead, som alle fire la grunnlaget for forskjellige retninger innen Heavy Metal.  En bølge med mer progressive bands var også i fokus, deriblandt Uriah Heep, Rush, Jethro Tull og Queen. Samtlige band hadde stor innflytelse på Heavy Metal-musikken, men ble aldri regnet som rene Heavy Metal-bands. Det aller viktigste bandet av de nevnte er nok Judas Priest uten et fnugg av tvil. Judas Priest debuterte med albumet Rocka Rolla i 1974, et album som var inspirert av progressiv rock og gitarbaserte band fra 60-tallet. Likevel  var det et tungt preg over albumet, en seig bluesrock-tilnærmelse med psykedeliske undertoner og et relativt metallisk preg over gitarene. Men det var med plata Sad Wings of Destiny at Priest virkelig viste en metallisk side, og etter denne plata fulgte det på med suksess for bandet i mange år framover.

Judas Priest

Motörhead

Iron Maiden

Judas Priest og Motörhead ble foløpere for en bølge som ble kalt “New Wave of British Heavy Metal” på slutten av syttitallet. De ledende bandene her var i tillegg til Judas Priest og Motörhead; Iron Maiden, Saxon, Jaguar, Tygers of Pan-Tang, Samson, Blitzkrieg, Witchfinder General, Angel Witch, Diamond Head, Def Leppard og Battleaxe. De som fikk størst suksess av nevnte band var nok Iron Maiden, som regnes i dag som et av tidenes største Heavy Metal-bands. Også Diamond Head, Saxon og Def Leppard fikk en viss kommersiell suksess på åttitallet, men opplevde fall i populariteten etterhvert. Likevel har de holdt seg aktive og har stabile fanskarer. Def Leppard brøt ut av “Heavy Metal-bølgen” i 1986 og gikk mer mot en kommersiell hardrock-stil.

Scorpions

Accept

I Tyskland fikk man også etterhvert en voksende bølge med Heavy Metal-bands. Det hele startet i 1972 med Scorpions debutskive Lonesome Crow, men Scorpions ble først et “rent” Heavy Metal-band med skivene Taken by Force (1976) og Virgin Killer (1977), men det var Lovedrive (1979) som virkelig fikk suksess. Andre tyske metalbands fra sytti og åttitallet var Accept, Warlock, Doro, Michael Schenker Group, Sinner, Steeler og senere U.D.O, Helloween, Blind Guardian og Iron Angel, der de tre siste forholdsvis tok steget inn i Speed Metal snarere enn Klassisk Heavy Metal.

Dio

Manowar

Den tredje bølgen var verdensomspunnet, og var hovedsakelig ledet av tidligere Heavy Metal bands og deres suksess, og nyere band som ble etablert etterhvert. Ozzy Osbourne, Dio, Manowar, Twisted Sister, Crimson Glory, Jag Panzer, Metal Church, Axel Rudi Pell og mange andre band opplevde mer eller mindre medgang som tradisjonelle Heavy Metal-bands på åttitallet. Samtidig ble Heavy Metal kommersielt med bands som Mötley Crüe, Ratt, Dokken og Quiet Riot, som spilte Glam Metal, en krysning av Heavy Metal, Glamrock, Hardrock og med pop-inspirerte refreng. De siste bandene av den “yngre” garde som spilte oldschool metal ble startet i perioden 1984-1989.

First Wave Bands: Led Zeppelin, Deep Purple, Cream, Iron Butterfly, Black Sabbath, Ufo, Rainbow, Judas Priest.

First and later Wave Germany: Scorpions, Accept, Warlock, Sinner, Steeler, Helloween, Michael Schenker Group, Doro, Iron Angel, UDO.

Second Wave: New Wave of British Heavy Metal: Judas Priest, Motörhead, Iron Maiden, Saxon, Diamond Head, Samson, Witchfinder General, Jaguar, Tygers of Pan-Tang.

Third Wave Worldwide: Ozzy Osbourne, Dio, Manowar, Twisted Sister, Crimson Glory, Jag Panzer, Metal Church, Axel Rudi Pell, W.A.S.P.

Progressive Rock bands med innflytelse eller influert av Heavy Metal: Rush, Uriah Heep, Queen, Jethro Tull, Yes, Wishbone Ash, Vanilla Fudge, Pink Floyd.

Hardrockbands med innflytelse på og av Heavy Metal: Ac/Dc, Kiss, Alice Cooper, New York Dolls, Slade, Thin Lizzy, Whitesnake.

Glam Metal bands: Mötley Crüe, Ratt, Winger, Danger Danger, Skid Row, Steelheart, Cinderella, Quiet Riot, Warrant.