Da var det duket for en ny anmeldelse her. Og det er ingen mindre enn selveste Iron Maiden som skal under lupen!
Artist: Iron Maiden
Utgitt: 2010
Selskap: EMI/Colombia
Sjanger: Heavy Metal, Progressive Metal, Hardrock
The Final Frontier
The Final Frontier er Maidens femtende studioskive, og mange rykter går om at dette er Maidens siste skive. Personlig tror jeg nok de kommer med mer, ettersom Steve Harris har uttrykt at “det hadde vært synd om vi hadde gitt oss nå”.
Eddie er blitt en alien, albumarten minner mye om en krysning mellom Star Trek og Stargate, og Science Fiction i verdensrommet er Maidens tema på dette eposet av en skive!
Skiva begynner som ingen annen skive av Maiden før den. Låta Satelite 15/The Final Frontier starter med et tungt, nesten indusitrielt og veldig psykedelisk intro med tungtriffende gitarer og hylende bakgrunnstøy, og etterhvert kommer den highpitchede vokalen til Dickinson inn med noen strofer. Låta “starter” offisielt etter ca 4 minutter, og der er den velkjente catchy Maiden-åpningen. Låta markerer seg ikke noe spesielt, men den har potensiale til å bli en liveklassiker!
Deretter peiser de igang med El Dorado, som er et tung, hardt og drivende metalgodstog. Jeg mener de heller skulle åpna albumet med denne, ettersom den har langt større åpningslåtpotensiale. Her kommer historiefortellinga a’la 2000- Maiden inn og låta er ikledd galopprytme i 80′talls-stil og tunge, veldrevne riff. Vokalen sitter som et skudd, og denne låta har festa seg før den har begynt. Harmonisk og små-progga!
Så hoppes det ut i Mother of Mercy, som til tross for litt kjedelig intro kommer seg tilbake i sporet og her får man se mer i hva resten av plata går ut på. Det er veldig mye prog her, og Mother of Mercy er bare begynnelsen.
Coming Home har veldig mye progrock over seg, den og, men refrenget har Brave New World-tendenser og kan muligens bli allsang-klassiker.
The Alcemist er en klassisk Maiden-plog, men med litt for anonymt refreng. Dog er ikke det noen hindring for at det er noen helt fantastiske gitarpartier på denne låta! Smith, Murray og Gers veksler på å traktere øksa i beste Maiden-stil.
Isle of Avalon er skivas klimaks, og minner mye om Seventh Son of a Seventh Son. Dette er en stor smeltedigel av progmetall, klassisk rock, heavy metal og ispedd litt 70′talls psykedelia. Gitarene låter herlig, teksten gir meg frysninger, og jeg tør si at dette er en av de beste enkeltlåtene av metalgigantene noensinne.
Neste er Starblind, som også har progressiv ladning, men med ennå mer klassisk Maiden-refreng. Dette er nesten som å sette på gammal Rush, og man hører klare referanser fra progrocken og hardrocken på 60-70tallet.
The Talisman starter kjemperolig, og utvikler seg til å bli en blytung og rå, men fengende metalhit. Her er det mer fokus på melodiøse harmonier enn tidligere på skiva, og proggen er der fortsatt.
The Man that would be King starter likt The Talisman, med rolig intro og bygger seg opp. Her er det også mer melodi å hente, og tunge riff med en dundrende bass i bakgrunn.
Siste spor på skiva er kanskje beste låta på hele skiva. Et dommedagsepos av dimensjoner ved navn When the wild wind Blows. En lettere keltisk, fin melodi lagt over et tungt metallorkerster og forlokkende bakgrunnsharmonier. Fortellinga i teksten er på høyde med Dance of Death og Journeyman, og låta er Maidens nest lengste noensinne, etter Rime of the Ancient Mariner.
Alt i alt er skiva skuddsikker, men Bruce sliter på noen punkt, og det er en del merkelige overganger og langtekkelige introer på denne skiva, men for å si det slikt: melodiene sitter, gitarharmoniene har aldri hørtes bedre ut og tekstene er godt skrevet og gjennomtenkte. Prog metal-maiden vil nok ikke appellere til mange nybegynnere, men for de som kjenner Maiden godt er nok dette en gavepakke i særklasse. Iron Maiden er tilbake, og det er ingen tegn på at de eldes, selv om samtlige av gutta er over 50!
Karakter: 8,5/10
