Circus Maximus Konsert + Support

Sjanger: Heavy Metal, Progressive Metal

Sted: Driv, Tromsø

Publikum: Mellom 300-350, uvisst

Stemning: Til å ta på!

Oppvarming: Destined + Nofield

 

Circus Maximus er et av de ledende progressive metalbandene i Norge i dag, og representerer eliten i skandinavia. Bandet har de siste årene gitt ut to studioskiver, The First Chapter og Isolate, som har blitt godt mottatt, og har skapt en lojal og solid fanbase i både Norge og i utlandet. De har turnert med blandt annet legendene Queensrÿche (som forøvrig pionerte progressive metal),  norgesvennene Kamelot og mega-gigantene Symphony X. Dermed har de klar å etablere et godt nettverk innen denne voksende sjangeren, og er om ikke størst, en av de ledende fanebærerne innen “New wave of scandinavian melodic metal”, som er en god og stilfull kontrast til den nokså “folkekjære” svartmetallen Norge kun har vært kjent for.

Musikalsk hører man at Circus Maximus er inspirerte av både progressive metal-storheter som Fates Warning, Queensryche og Symphony X, men de har også noen røtter i stadion-metal med høy  hårfaktor, i stil med Europe, Van Halen og Dokken, og litt mer melodiøs rock som f.eks Toto, men likevel klarer Circus Maximus, istedenfor å kopiere de nevnte, å skape en helt egen stil og et lett gjenkjennelig særpreg, mye på grunn av den karakteristiske stemmen til vokalist Mikael Eriksen.

Konserten starter noe sent i forhold til skjema, men dette er veldig normalt i rockesammenheng, og i rockens verden er “bedre sent enn aldri ” en gjenganger (les: Ace Frehley med plate først etter 13 år).

Første band ut er Tromsøbaserte Destined, som spiller melodisk Death Metal, en ganske utbredt og florerende metallsjanger i dag. Lyden er kanskje litt for høy, og man skal ikke se bort i fra litt neseblødninger eller hørselsskader på grunn av det vannvittige feedbacket publikum får slengt i ansiktet. Musikalsk sett er Destined grei skuring. Fine harmonier, gode riff og tighte musikere. Men vokalen i dette bandet fenger meg dessverre ikke på noen måte. Dette kan hende er smakssak, men jeg foretrekker virkelig å høre en vokal som er behagelig for ørene og der man kan høre hva vokalisten synger. Det er uten tvil potensiale i dette bandet, men de feiler i å få ordentlig kontakt med publikum og jeg tviler for at dette var helt rett publikum for et såpass “moshbasert” band.

Andre oppvarmingsband er mer min type kakestykke. Bandet Nofield, som forøvrig også er Tromsøbasert, spiller en veldig Avant Garde type hardrock, med stødige taktskifter, følelsesladet spill og en særdeles engasjerende ung mann i front som får publikum med på å lage litt liv og røre fra nesten første stund. Eneste minuset var mangelen på bass, ettersom deres bassist hadde blitt smittet av kyssesyken (ikke svineinfluensaen ennå, heldigvis), men bandet viser en tapper holdning og kjører settet sitt med æren i behold. Bandet har også med seg en kvinnelig gjest på scenen, og dette er både vakkert og stemningsfullt, til tross for mye rot på begynnelsen av siste låt. Kanskje det bare er den tette lyden på Driv som ødelegger litt for lydbildet? Uten tvil et band med stort potensiale, og faller absolutt i smak hos undertegnede!

Så er tiden inne for kveldens store navn. Circus Maximus entrer scenen og kliner til med en allsang-åpning med låten “A Darkened Mind”, som hos fansen er blitt en slager allerede. Circus Maximus oser av energi, gnist og skaper en fantastisk stemning blandt publikum som ikke er sett på Driv på lenge. Vokalist Mikael Eriksen har en stemmeprakt på høyde med en skolert operasanger, Mats Haugens gitarharmonier er perfekt synkrone med Lasse Finbråtens keyboardpartier, og Truls Haugen dundrer som et tordenvær på de doble basspedaltrommene. Helt framme står Glen Møllen og leker seg på bass med en funky attitude og har hele tiden kontakt med fansen, som han underholder på beste måte. Låtene, den ene etter den andre, er fantastiske komposisjoner av beste sort, og er så herlig pompøse og så godt sammenskrudde at det er til å forstå at bandet blir sammenlignet med både Queensryche og Symphony X. Noe som også løfter hele liveopplevelsen er at hele bandet korer på refrengene eller i midtpartiene, og det klinger krystallklart og rent fra de brutalt lydsterke høytalerne på Driv. I låtlisten finner man et fint assortement fra de to utgivelsene Circus Maximus har på “Cv’en”. “A Darkened Mind” er en oppløftende og livgivende humørlåt, den blytunge bulldoseren “Abyss” skaper kjempeløft hos publikum med allsangrefreng og harmoniske mellomspill, den episke “Glory of the Empire” er allerede en favoritt, og er kanskje bandets sterkeste låt i dette settet, og stadionvennlige “Arrival of Love” løfter stemningen tvers igjennom taket og opp til der nordlyse blafrer. Også superlåter som Sin, Alive, Wither og Sane no More setter spiss på det som kanskje er den beste metalkonserten i Tromsø siden Motörhead gjestet på buktafestivalen noen år tilbake.

Circus Maximus er et band som er i stadig vekst, og etter å ha sett denne konserten skjønner jeg hvorfor. Bandet er teknisk finslipte og megadyktige, og har i tillegg en jordnær og veldig publikumsvennlig attitude, noe som gjør dem til et særdeles godt liveband. Lyden er tilnærmet perfekt, der det eneste jeg kan pirke littegrann på er vokalen og keyboardet som kunne vært skrudd littegrann opp på enkelte partier. Ellers er det ingenting å si på det som er den beste liveopplevelsen Tromsø’s voksende metallskare har fått på evigheter.

Circus Maximus alene står til en solid sekser, men konserten i sin helhet, med support, får terningkast fem. Jeg forventer ikke all verden av supportbandene, men noen krav må man alltid fylle som oppvarmere og. Ellers en utrolig bra konsertkveld, og jeg fikk en fin opplevelse som endte opp med vondt i både nakke og rygg, som den lidenskapelige headbangern jeg er!

Terningkast 5

Anmeldt av: Ingar Håkon Bråthen.

Heavy Metal – Riffets rivende makt! (1968-1985, Oldschool Heavy Metal)

Heavy Metal, i sin pureste og tradisjonelle form, kjennetegnes av tøffe og rivende riff, høyfrekvent og til tider nesten operatisk vokal, buldrende bass og dundrende trommer. Heavy Metalen’s fødsel var så smertefull at skrikene kan høres selv i dag.

Det er den tidlige og originale Heavy Metal-sjangeren jeg er størst tilhenger til. Bandene som ble stiftet på seksti, sytti og åttitallet er de som virkelig har fanget min gunst. Det er i Heavy Metal av den gamle skolen at metal-sjelen fortsatt lever aktiv og det er i den eldre garde vi finner de mest lidenskapelige og uten tvil de mektigste bandene.

Heavy Metal av den gamle, tradisjonelle stilen kom i tre hovedbølger. Den første var på slutten av sekstiårene/begynnelsen-midten av syttiårene, med hardrockbands som tok steget lengre og fikk et mer “metallisk” preg over låtutvalget. Den andre bølgen var på slutten av syttitallet der vi har den britiske delen og den tyske delen. Den tredje var på åttitallet, der både briter, amerikanere, tyskere og skandinavere bidro til sjangeren.

Black Sabbath

Den første bølgen av Heavy Metal var representert av tidlige hardrockbands som tok steget lengre. De aller fleste av de bandene spilte hardrock opprinnelig, men kom med en eller to Heavy Metal-utgivelser på den tiden, som hadde enda lit hardere og metallisk preg enn vanlig hardrock. Jeg snakker da om bands som Deep Purple, Led Zeppelin, Cream, Iron Butterfly, Steppenwolf og ikke minst Black Sabbath. Men der de andre bandene ikke ble noe spesielt “Heavy” mer enn en-to skiver, regnes Black Sabbath som tidenes første Heavy Metal band, der de tok steget enda lenger, stemte ned gitarene og lagde en mørk, tung og “demonisk” atmosfære over sangene sine. Black Sabbath er uten tvil det første Heavy Metal-bandet i historien, noe de fleste metalhistorikere vil si seg enig i.

Innen midten av syttitallet var nådd, ble flere og flere Heavy Metal-bands stiftet i Storbritannia. De mest nevneverdige er Judas Priest, UFO, Rainbow og Motörhead, som alle fire la grunnlaget for forskjellige retninger innen Heavy Metal.  En bølge med mer progressive bands var også i fokus, deriblandt Uriah Heep, Rush, Jethro Tull og Queen. Samtlige band hadde stor innflytelse på Heavy Metal-musikken, men ble aldri regnet som rene Heavy Metal-bands. Det aller viktigste bandet av de nevnte er nok Judas Priest uten et fnugg av tvil. Judas Priest debuterte med albumet Rocka Rolla i 1974, et album som var inspirert av progressiv rock og gitarbaserte band fra 60-tallet. Likevel  var det et tungt preg over albumet, en seig bluesrock-tilnærmelse med psykedeliske undertoner og et relativt metallisk preg over gitarene. Men det var med plata Sad Wings of Destiny at Priest virkelig viste en metallisk side, og etter denne plata fulgte det på med suksess for bandet i mange år framover.

Judas Priest

Motörhead

Iron Maiden

Judas Priest og Motörhead ble foløpere for en bølge som ble kalt “New Wave of British Heavy Metal” på slutten av syttitallet. De ledende bandene her var i tillegg til Judas Priest og Motörhead; Iron Maiden, Saxon, Jaguar, Tygers of Pan-Tang, Samson, Blitzkrieg, Witchfinder General, Angel Witch, Diamond Head, Def Leppard og Battleaxe. De som fikk størst suksess av nevnte band var nok Iron Maiden, som regnes i dag som et av tidenes største Heavy Metal-bands. Også Diamond Head, Saxon og Def Leppard fikk en viss kommersiell suksess på åttitallet, men opplevde fall i populariteten etterhvert. Likevel har de holdt seg aktive og har stabile fanskarer. Def Leppard brøt ut av “Heavy Metal-bølgen” i 1986 og gikk mer mot en kommersiell hardrock-stil.

Scorpions

Accept

I Tyskland fikk man også etterhvert en voksende bølge med Heavy Metal-bands. Det hele startet i 1972 med Scorpions debutskive Lonesome Crow, men Scorpions ble først et “rent” Heavy Metal-band med skivene Taken by Force (1976) og Virgin Killer (1977), men det var Lovedrive (1979) som virkelig fikk suksess. Andre tyske metalbands fra sytti og åttitallet var Accept, Warlock, Doro, Michael Schenker Group, Sinner, Steeler og senere U.D.O, Helloween, Blind Guardian og Iron Angel, der de tre siste forholdsvis tok steget inn i Speed Metal snarere enn Klassisk Heavy Metal.

Dio

Manowar

Den tredje bølgen var verdensomspunnet, og var hovedsakelig ledet av tidligere Heavy Metal bands og deres suksess, og nyere band som ble etablert etterhvert. Ozzy Osbourne, Dio, Manowar, Twisted Sister, Crimson Glory, Jag Panzer, Metal Church, Axel Rudi Pell og mange andre band opplevde mer eller mindre medgang som tradisjonelle Heavy Metal-bands på åttitallet. Samtidig ble Heavy Metal kommersielt med bands som Mötley Crüe, Ratt, Dokken og Quiet Riot, som spilte Glam Metal, en krysning av Heavy Metal, Glamrock, Hardrock og med pop-inspirerte refreng. De siste bandene av den “yngre” garde som spilte oldschool metal ble startet i perioden 1984-1989.

First Wave Bands: Led Zeppelin, Deep Purple, Cream, Iron Butterfly, Black Sabbath, Ufo, Rainbow, Judas Priest.

First and later Wave Germany: Scorpions, Accept, Warlock, Sinner, Steeler, Helloween, Michael Schenker Group, Doro, Iron Angel, UDO.

Second Wave: New Wave of British Heavy Metal: Judas Priest, Motörhead, Iron Maiden, Saxon, Diamond Head, Samson, Witchfinder General, Jaguar, Tygers of Pan-Tang.

Third Wave Worldwide: Ozzy Osbourne, Dio, Manowar, Twisted Sister, Crimson Glory, Jag Panzer, Metal Church, Axel Rudi Pell, W.A.S.P.

Progressive Rock bands med innflytelse eller influert av Heavy Metal: Rush, Uriah Heep, Queen, Jethro Tull, Yes, Wishbone Ash, Vanilla Fudge, Pink Floyd.

Hardrockbands med innflytelse på og av Heavy Metal: Ac/Dc, Kiss, Alice Cooper, New York Dolls, Slade, Thin Lizzy, Whitesnake.

Glam Metal bands: Mötley Crüe, Ratt, Winger, Danger Danger, Skid Row, Steelheart, Cinderella, Quiet Riot, Warrant.

Judas Priest – Stained Class

For første gang på denne bloggen kommer en review av en klassiker. Det er snakk om metalgigantene Judas Priest, og et av deres viktigste album gjennom tidene, Stained Class.

Judas Priest

Utgivelsesår: 1978

Sjanger: Heavy Metal

Musikere: Rob Halford (vokal), Kenneth Downing (Gitar), Glenn Tipton (gitar), Ian Hill (Bass), Les Bings (slagverk).

Stained Class var Judas Priest’s magnum opus på syttitallet, og var kanskje det albumet som sikret fanskaren deres for de neste tiårene. Albumet definerte Heavy Metal i sin pureste form, og var på den tiden det mørkeste albumet de hadde gitt ut. Albumet åpner med dobbelbass-tromming av Les Binks på låten “Exciter”, og allerede da merker man trøkket som kommer fra høytalerne. Det er en låt som gnistrer med knalltøffe riff, buldrende basstrommer og en vokal så høyfrekvent som en flyalarm. Det dabber litt ut i “White heat, red hot” og “Better by you, better than me” som er mindre fartfulle, men likevel gnistrende Heavy Metal-klassikere. Titteltracket “Stained Class” er en dampveivals, og “Saints in Hell” og “Savage” er lynende Priest-hymner begge to. Den episke og progrock-inspirerte “Beyond the Realms of Death” er høydepunket på denne skiva, som til slutt avrundes med “Heroes End”.

Denne tidlige og pionerende britiske Heavy Metal-skiva oser av testosteron, kvalitet og intensitet over hele løpet, og dette er et must i platesamlinga hos enhver headbanger med et fnugg av respekt for seg selv!  En tidløs Heavy Metal-klassiker som rett og slett tar balletak på deg og kaster deg veggimellom!

Karakter: 10/10

Halford med nytt album!

Halford, solobandet til den legendariske Rob Halford (vokalist i Judas Priest) kommer med nytt album i høst. Albumet får navnet Halford III, og inneholder førsteklasses Heavy Metal i tradisjonell stil.

I tillegg til en rekke Heavy Metal-klassikere får man også noen julesanger med høyt volum. Dette er fordi vi nærmer oss vinteren og juletider, og Halford lover som vanlig høyt trykk og masse metall!

Flere nyheter om albumet kommer etterhvert, og vi gleder oss