De ti dårligste skrekkfilmene noensinne!

Izzybloggen presenterer: De ti dårligste skrekkfilmene i historien.

Skrekkfilmsjangeren er en sjanger som inneholder utrolig mange dårlige, ukoordinerte, nesten patetiske forsøk på skremsel. Det er kanskje den sjangeren som inneholder mest drittfilmer, og derfor er det veldig aktuelt å komme med en fin liten utskjellings-kåring av de ti aller verste og minst skremmende skrekkfilmene noensinne.

Avgjørelsene er basert på forutsigbarhet, overmisbruk av klisjeer, kjedsomhetsfaktor og meningsløs handling, og ikke minst: Hvor lite skremmende er dette?

Derfor presenterer Izzybloggen de ti dårligste skrekkfilmene som er laget. Om man faktisk blir skremt av disse filmene har man virkelig nerveproblemer eller er bare ubeskrivelig lettskremte.

10: The Exorcism of Emily Rose

Denne filmen skal liksom være basert på en sann historie. Vel, den sanne historien er iallefall ubegripelig kjedelig! Hvorfor står denne oppført som horror i det hele tatt? Krimdrama hadde passet bedre, og den scorer ikke noen poeng i den sjangeren heller. Hele filmen er et enormt gjesp. Det er ikke noen spesielt store misbruk av klisjeer her, men filmen er ABSOLUTT IKKE SKREMMENDE, og jeg tror ærlig talt ikke det kan ha vært hensikten heller. Null skvettescener, null skremselsfaktor, og hele filmen drives av en nitrist, urkjedelig og usammenhengende rettsak rettet mot en tørr, katolsk prest. Fy og føy!

9: One Missed Call

De sier at japanske skrekkfilmer skal være de verste og mest fryktinngytende. Her avkrefter jeg den myten (myte, ja). Filmen “One Missed Call” er en klisjesuppe, fra begynnelse til slutt. Det er en helstreit ungdomsskrekkfilm konseptmessig, der ungdommer får mystiske telefoner der de hører sin egen død, og så skjer det etterpå (ripoff fra Final Destination, eller). Og ringetonen som dukker opp når “døden” ringer er en gammel barnetv-melodi fra japan. Dette kunne blitt et bra konsept, og kunne faktisk blitt litt creepy, men med utrolig overdrevent skuespill, dårlige effekter, forutsigbare skvettescener og veldig lite troverdig storyline scorer denne filmen såpass dårlig at den havner på en niendeplass av de dårligste noensinne. Japansk er oppskrytt, folkens!

8: Saw – serien

Blandt tidenes mest oppskrytte filmer. Dette er en filmserie som tar opp psykotisk seriemord basert på syk humor og en lettere forstyrret, men tydeligvis moralsk intelligent morder. Men seriøst, dette konseptet er oppbrukt. Tortur-skrekkfilmer er en klisje som har eksistert siden skrekkfilmenes morgen, og forsøket på å revolusjonere dem er forgjeves. Skuespillerne er gode, men å plassere dem i så lite utfordrende roller som i SAW-filmene er en skam. Det er en kvalmende mølje av selvtortur, feller, blod, gørr og liksom-horror, og hele konseptet føles veldig billig og forutsigbart. Et lite pluss er Jigsaw, som faktisk er en karakter som KAN overbevise, men alt annet trekker ned i denne klisje-mølja av en overdramatisert, overoppbrukt, utdratt og ihjelspilt torturfilmserie. Styr unna med mindre du kun er ute etter å få underholdning av folk som dør på ekstra teite vis.

7: Wrong turn 2: Dead End

Wrong Turn 1 var faktisk en film som kunne vise litt potensiale i den meget utskjelte splatter-delen i skrekkfilmsjangeren. Filmen har et helt ok konsept og relativt greie skvettscener, samt en god dose underholdning. Dette faller helt sammen i oppfølgeren, der alt går på repetisjon, manuset er tynt og skuespillet er like overbevisende som en jehovas vitne-parade. Jøjemeg, jeg var klar over at det fantes meningsløse splattere, men selv Braindead har jo underholdningsverdi. Denne filmen er ribbet for alt, og tilogmed blod og gørr-scenene blir kvalmende kjedelige. Dette konseptet med innavla atom-hillbillies begynner å bli vel oppbrukt, og det at de er kannibaler er heller ikke noe nytt. Det eneste høydepunktet er en veldreid oralsexscene med to av rolleinnehaverne, der man faktisk får se litt naken kvinnehud. Ellers er dette en dønn ufordøyelig smørje som selv splatterentusiaster må styre unna.

6: The Ring

Her er handlinga: En småskummel videotape er populær hos ungdommene. Hvis du ser hele blir du ringt opp av en stemme som forteller deg at du har en uke igjen å leve. Du må prøve å stoppe dette før du blir drept av en sint, druknet jente. Unngå at ungen din ser på tapen (noe du selvfølgelig ikke klarer). Hva skal man si ? Dette kan høres ut som ei ålreit storyline å gå etter, men den har resultert i den nest mest overvurderte skrekkfilmen i verdenshistorien. For det første er det skvettscenene. Om man skvetter av e har man virkelig behov for å se mer skrekk, for de er så forutsigbare at det er direkte skuffende. For det andre har vi den “skumle” atmosfæren gjennom filmen, basert på surrealisme og abstrakt horror, som  ikke er skummel i det hele tatt, men taper seg og gjør filmen enda mer kjedelig og forutsigbar. Skuespillet tør jeg nesten ikke nevne, for det er så c-skuespill at tilogmed “Halloween” fortjener en Oscar i forhold. Jenta i brønnen er like skummel som Jan Teigen på en Prima Vera-konsert og historien kollapser etter 15 minutter. Suppe, suppe og atter suppe. Dette har vi sett før, og dette er i beste fall en etterligning av en etterligning. Det gjør det ikke bedre at etterfølgeren er like gørr kjedelig og foriutsigbar. ADVARSEL: DENNE FILMEN FORÅRSAKER SURE OPPSTØT!

5: Ghost Ship

Spøkelsesfilmer er som regel filmer av underholdningsverdi, fordi det paranormale er mystisk, fengende og skremmende interessant. Dette gjelder ikke for Ghost Ship, som er en klønete jumbo i sjangeren. Fy faen, denne filmen suger, og det sier jeg helhjertet. Her er skuespillerprestasjonene faktisk helt ok, men seriøst, masse billige spesialeffekter og en utrolig bedriten slutt der alt som kunne virke skummelt i begynnelsen bare blir helt ødelagt. Mystikken blir borte og alt raser sammen. En liten trøst er at man får se en pen, avkledd dame, men denne gleden blir fort borte når hun også viser seg å være et billig gespest. Gråten tar meg, gud så dårlig!

4: Dead Silence

Orker ikke skrive så mye om denne superfiaskoen, annet enn at dukkene til den livløse og kalde heksa (som minner mistenkelig mye om Siv Jensen) er like realistiske som en plutoniumbefengt same på limstift, og storyen i filmen er helt uforklarlig dårlig fra første minutt og den halvannen time man må lide seg igjennom denne overdrevne, kjedelige, svette og ubegripelig dårlige filmen. Alt er på bunn, og eneste pluss er at dødsårsakene til noen av skuespillerne kan frembringe en god latter.

3. Drag me to Hell.

Relativt nyutgitt film, og forventningene har vært høye. Folk har faktisk blitt skremt av denne filmen, men da regner jeg med de har blitt skremt av hvor ukoordinert og dvask storylinen i filmen er og hvor den forgjeves prøver å plagiere filmer som “Constantine”, “Exorcisten” og “Thinner”. En blanding av sigøynerhelvete, utdrivelser av demoner og enda mer helvete. Alt sammen mikset opp til  å bli årets definitivt mest skuffende skrekkopplevelse. Filmen er ikke skremmende i seg selv, da den er mer forutsigbar enn musikken til Ac/dc, men den er skremmende dårlig laget og manuset, skuespillet, historien, konseptet, effektene – ALT er av lavbudskjettskvalitet. Dvaskt og uengasjerende. Skrekk og gru for en lite skremmende skrekkfilm!

2: House of Wax

Her begynner det virkelig å bli på tryne-faktor innen ungdomsskrekk. En gjeng kåte, uetablerte fjortiser bestemmer seg for en roadtrip og kommer til en gudsforlatt lyten bygd “in the middle of nowhere” (noen som kjenner seg igjen?). Der finner de et voksmuseum, og voksfigurende ser “skummelt” realistiske ut (noe de aldeles ikke gjør, pføy). Filmen servere klisje på klisje på klisje og handlingen forsvinner i fokuset på de enormt dårlige skuespillerne, som blandt annet består av Paris Hilton. Etter ti-femten minutter har du forutsett hele filmen, og den er like lite givende som en julebord-hangover. Skremmescenene er latterlige, og man kan ikke annet enn å le av den fantastisk grusomme dialogen mellom hovedrollene. For ikke å snakke om de psykotiske skurkene, som bare er patetiske etterligninger av større skrekkfilmpsykoer. Eneste høydepunkt i filmen er at vi får se Paris Hilton bli drept, og det er jo relativt underholdende, men filmen er så gruelig elendig at dette ignoreres nesten (bare nesten).

1: The Grudge

La meg få spørre på en høflig måte: Hva i FAEN er grunnen til at ungdommer verden over ble skremt av The Grudge? Hvordan i all verden er det MULIG å bli skremt? Det er det eneste som skremmer meg med denne filmen, at folk faktisk er redde for å se den. Dette er klisjemotstanderens verste mareritt. Dette er kanskje tidenes dårligste skuespill fra en faktisk ganske grei skuespiller (Les:Buffy), og handlingen er en eneste stor kavalkade av klisjeer, et rent plagiat av 1000 andre lignende hjemsøkelsesfilmer, bare at dette må jo være en parodi? “Skrekkmonsteret” her er et gjenferd av en drept kvinne som dreper ofrene sine i et skap opp til loftet, og hun minner faktisk om en krysning mellom Poltergeist og Teletubbies. Den liksomskumle innoverrapingen hennes blir heller ikke spesielt fryktinngytende, men heller latterfrembringende og direkte komisk. Avkappede kjever og gjenferd i ganger er heller ikke noen overraskelser. Scenene er som snytt ut av en syttitallsparodi, og skuespillet holder kanskje mål med barne-tv. Ingenting er positivt med denne filmen. Om man har høye forventninger sitter man igjen med tidenes største skuffelse, og man direkte plages i halvannen time gjennom denne kjedelige, tørre, kvalmende dårlige komigrøsseren. Da sitter man igjen med et spørsmål: Er det virkelig lov å lage så dårlige skrekkfilmer som denne ? Er det virkelig lovlig? Her er det snakk om å heller foretrekke kavalkader med tv2-såpeoperaer enn å se denne filmen igjen. Gratulerer og kondolerer til verdens desidert dårligste grøsserfilm gjennom tidene.

Circus Maximus Konsert + Support

Sjanger: Heavy Metal, Progressive Metal

Sted: Driv, Tromsø

Publikum: Mellom 300-350, uvisst

Stemning: Til å ta på!

Oppvarming: Destined + Nofield

 

Circus Maximus er et av de ledende progressive metalbandene i Norge i dag, og representerer eliten i skandinavia. Bandet har de siste årene gitt ut to studioskiver, The First Chapter og Isolate, som har blitt godt mottatt, og har skapt en lojal og solid fanbase i både Norge og i utlandet. De har turnert med blandt annet legendene Queensrÿche (som forøvrig pionerte progressive metal),  norgesvennene Kamelot og mega-gigantene Symphony X. Dermed har de klar å etablere et godt nettverk innen denne voksende sjangeren, og er om ikke størst, en av de ledende fanebærerne innen “New wave of scandinavian melodic metal”, som er en god og stilfull kontrast til den nokså “folkekjære” svartmetallen Norge kun har vært kjent for.

Musikalsk hører man at Circus Maximus er inspirerte av både progressive metal-storheter som Fates Warning, Queensryche og Symphony X, men de har også noen røtter i stadion-metal med høy  hårfaktor, i stil med Europe, Van Halen og Dokken, og litt mer melodiøs rock som f.eks Toto, men likevel klarer Circus Maximus, istedenfor å kopiere de nevnte, å skape en helt egen stil og et lett gjenkjennelig særpreg, mye på grunn av den karakteristiske stemmen til vokalist Mikael Eriksen.

Konserten starter noe sent i forhold til skjema, men dette er veldig normalt i rockesammenheng, og i rockens verden er “bedre sent enn aldri ” en gjenganger (les: Ace Frehley med plate først etter 13 år).

Første band ut er Tromsøbaserte Destined, som spiller melodisk Death Metal, en ganske utbredt og florerende metallsjanger i dag. Lyden er kanskje litt for høy, og man skal ikke se bort i fra litt neseblødninger eller hørselsskader på grunn av det vannvittige feedbacket publikum får slengt i ansiktet. Musikalsk sett er Destined grei skuring. Fine harmonier, gode riff og tighte musikere. Men vokalen i dette bandet fenger meg dessverre ikke på noen måte. Dette kan hende er smakssak, men jeg foretrekker virkelig å høre en vokal som er behagelig for ørene og der man kan høre hva vokalisten synger. Det er uten tvil potensiale i dette bandet, men de feiler i å få ordentlig kontakt med publikum og jeg tviler for at dette var helt rett publikum for et såpass “moshbasert” band.

Andre oppvarmingsband er mer min type kakestykke. Bandet Nofield, som forøvrig også er Tromsøbasert, spiller en veldig Avant Garde type hardrock, med stødige taktskifter, følelsesladet spill og en særdeles engasjerende ung mann i front som får publikum med på å lage litt liv og røre fra nesten første stund. Eneste minuset var mangelen på bass, ettersom deres bassist hadde blitt smittet av kyssesyken (ikke svineinfluensaen ennå, heldigvis), men bandet viser en tapper holdning og kjører settet sitt med æren i behold. Bandet har også med seg en kvinnelig gjest på scenen, og dette er både vakkert og stemningsfullt, til tross for mye rot på begynnelsen av siste låt. Kanskje det bare er den tette lyden på Driv som ødelegger litt for lydbildet? Uten tvil et band med stort potensiale, og faller absolutt i smak hos undertegnede!

Så er tiden inne for kveldens store navn. Circus Maximus entrer scenen og kliner til med en allsang-åpning med låten “A Darkened Mind”, som hos fansen er blitt en slager allerede. Circus Maximus oser av energi, gnist og skaper en fantastisk stemning blandt publikum som ikke er sett på Driv på lenge. Vokalist Mikael Eriksen har en stemmeprakt på høyde med en skolert operasanger, Mats Haugens gitarharmonier er perfekt synkrone med Lasse Finbråtens keyboardpartier, og Truls Haugen dundrer som et tordenvær på de doble basspedaltrommene. Helt framme står Glen Møllen og leker seg på bass med en funky attitude og har hele tiden kontakt med fansen, som han underholder på beste måte. Låtene, den ene etter den andre, er fantastiske komposisjoner av beste sort, og er så herlig pompøse og så godt sammenskrudde at det er til å forstå at bandet blir sammenlignet med både Queensryche og Symphony X. Noe som også løfter hele liveopplevelsen er at hele bandet korer på refrengene eller i midtpartiene, og det klinger krystallklart og rent fra de brutalt lydsterke høytalerne på Driv. I låtlisten finner man et fint assortement fra de to utgivelsene Circus Maximus har på “Cv’en”. “A Darkened Mind” er en oppløftende og livgivende humørlåt, den blytunge bulldoseren “Abyss” skaper kjempeløft hos publikum med allsangrefreng og harmoniske mellomspill, den episke “Glory of the Empire” er allerede en favoritt, og er kanskje bandets sterkeste låt i dette settet, og stadionvennlige “Arrival of Love” løfter stemningen tvers igjennom taket og opp til der nordlyse blafrer. Også superlåter som Sin, Alive, Wither og Sane no More setter spiss på det som kanskje er den beste metalkonserten i Tromsø siden Motörhead gjestet på buktafestivalen noen år tilbake.

Circus Maximus er et band som er i stadig vekst, og etter å ha sett denne konserten skjønner jeg hvorfor. Bandet er teknisk finslipte og megadyktige, og har i tillegg en jordnær og veldig publikumsvennlig attitude, noe som gjør dem til et særdeles godt liveband. Lyden er tilnærmet perfekt, der det eneste jeg kan pirke littegrann på er vokalen og keyboardet som kunne vært skrudd littegrann opp på enkelte partier. Ellers er det ingenting å si på det som er den beste liveopplevelsen Tromsø’s voksende metallskare har fått på evigheter.

Circus Maximus alene står til en solid sekser, men konserten i sin helhet, med support, får terningkast fem. Jeg forventer ikke all verden av supportbandene, men noen krav må man alltid fylle som oppvarmere og. Ellers en utrolig bra konsertkveld, og jeg fikk en fin opplevelse som endte opp med vondt i både nakke og rygg, som den lidenskapelige headbangern jeg er!

Terningkast 5

Anmeldt av: Ingar Håkon Bråthen.

Heavy Metal – Riffets rivende makt! (1968-1985, Oldschool Heavy Metal)

Heavy Metal, i sin pureste og tradisjonelle form, kjennetegnes av tøffe og rivende riff, høyfrekvent og til tider nesten operatisk vokal, buldrende bass og dundrende trommer. Heavy Metalen’s fødsel var så smertefull at skrikene kan høres selv i dag.

Det er den tidlige og originale Heavy Metal-sjangeren jeg er størst tilhenger til. Bandene som ble stiftet på seksti, sytti og åttitallet er de som virkelig har fanget min gunst. Det er i Heavy Metal av den gamle skolen at metal-sjelen fortsatt lever aktiv og det er i den eldre garde vi finner de mest lidenskapelige og uten tvil de mektigste bandene.

Heavy Metal av den gamle, tradisjonelle stilen kom i tre hovedbølger. Den første var på slutten av sekstiårene/begynnelsen-midten av syttiårene, med hardrockbands som tok steget lengre og fikk et mer “metallisk” preg over låtutvalget. Den andre bølgen var på slutten av syttitallet der vi har den britiske delen og den tyske delen. Den tredje var på åttitallet, der både briter, amerikanere, tyskere og skandinavere bidro til sjangeren.

Black Sabbath

Den første bølgen av Heavy Metal var representert av tidlige hardrockbands som tok steget lengre. De aller fleste av de bandene spilte hardrock opprinnelig, men kom med en eller to Heavy Metal-utgivelser på den tiden, som hadde enda lit hardere og metallisk preg enn vanlig hardrock. Jeg snakker da om bands som Deep Purple, Led Zeppelin, Cream, Iron Butterfly, Steppenwolf og ikke minst Black Sabbath. Men der de andre bandene ikke ble noe spesielt “Heavy” mer enn en-to skiver, regnes Black Sabbath som tidenes første Heavy Metal band, der de tok steget enda lenger, stemte ned gitarene og lagde en mørk, tung og “demonisk” atmosfære over sangene sine. Black Sabbath er uten tvil det første Heavy Metal-bandet i historien, noe de fleste metalhistorikere vil si seg enig i.

Innen midten av syttitallet var nådd, ble flere og flere Heavy Metal-bands stiftet i Storbritannia. De mest nevneverdige er Judas Priest, UFO, Rainbow og Motörhead, som alle fire la grunnlaget for forskjellige retninger innen Heavy Metal.  En bølge med mer progressive bands var også i fokus, deriblandt Uriah Heep, Rush, Jethro Tull og Queen. Samtlige band hadde stor innflytelse på Heavy Metal-musikken, men ble aldri regnet som rene Heavy Metal-bands. Det aller viktigste bandet av de nevnte er nok Judas Priest uten et fnugg av tvil. Judas Priest debuterte med albumet Rocka Rolla i 1974, et album som var inspirert av progressiv rock og gitarbaserte band fra 60-tallet. Likevel  var det et tungt preg over albumet, en seig bluesrock-tilnærmelse med psykedeliske undertoner og et relativt metallisk preg over gitarene. Men det var med plata Sad Wings of Destiny at Priest virkelig viste en metallisk side, og etter denne plata fulgte det på med suksess for bandet i mange år framover.

Judas Priest

Motörhead

Iron Maiden

Judas Priest og Motörhead ble foløpere for en bølge som ble kalt “New Wave of British Heavy Metal” på slutten av syttitallet. De ledende bandene her var i tillegg til Judas Priest og Motörhead; Iron Maiden, Saxon, Jaguar, Tygers of Pan-Tang, Samson, Blitzkrieg, Witchfinder General, Angel Witch, Diamond Head, Def Leppard og Battleaxe. De som fikk størst suksess av nevnte band var nok Iron Maiden, som regnes i dag som et av tidenes største Heavy Metal-bands. Også Diamond Head, Saxon og Def Leppard fikk en viss kommersiell suksess på åttitallet, men opplevde fall i populariteten etterhvert. Likevel har de holdt seg aktive og har stabile fanskarer. Def Leppard brøt ut av “Heavy Metal-bølgen” i 1986 og gikk mer mot en kommersiell hardrock-stil.

Scorpions

Accept

I Tyskland fikk man også etterhvert en voksende bølge med Heavy Metal-bands. Det hele startet i 1972 med Scorpions debutskive Lonesome Crow, men Scorpions ble først et “rent” Heavy Metal-band med skivene Taken by Force (1976) og Virgin Killer (1977), men det var Lovedrive (1979) som virkelig fikk suksess. Andre tyske metalbands fra sytti og åttitallet var Accept, Warlock, Doro, Michael Schenker Group, Sinner, Steeler og senere U.D.O, Helloween, Blind Guardian og Iron Angel, der de tre siste forholdsvis tok steget inn i Speed Metal snarere enn Klassisk Heavy Metal.

Dio

Manowar

Den tredje bølgen var verdensomspunnet, og var hovedsakelig ledet av tidligere Heavy Metal bands og deres suksess, og nyere band som ble etablert etterhvert. Ozzy Osbourne, Dio, Manowar, Twisted Sister, Crimson Glory, Jag Panzer, Metal Church, Axel Rudi Pell og mange andre band opplevde mer eller mindre medgang som tradisjonelle Heavy Metal-bands på åttitallet. Samtidig ble Heavy Metal kommersielt med bands som Mötley Crüe, Ratt, Dokken og Quiet Riot, som spilte Glam Metal, en krysning av Heavy Metal, Glamrock, Hardrock og med pop-inspirerte refreng. De siste bandene av den “yngre” garde som spilte oldschool metal ble startet i perioden 1984-1989.

First Wave Bands: Led Zeppelin, Deep Purple, Cream, Iron Butterfly, Black Sabbath, Ufo, Rainbow, Judas Priest.

First and later Wave Germany: Scorpions, Accept, Warlock, Sinner, Steeler, Helloween, Michael Schenker Group, Doro, Iron Angel, UDO.

Second Wave: New Wave of British Heavy Metal: Judas Priest, Motörhead, Iron Maiden, Saxon, Diamond Head, Samson, Witchfinder General, Jaguar, Tygers of Pan-Tang.

Third Wave Worldwide: Ozzy Osbourne, Dio, Manowar, Twisted Sister, Crimson Glory, Jag Panzer, Metal Church, Axel Rudi Pell, W.A.S.P.

Progressive Rock bands med innflytelse eller influert av Heavy Metal: Rush, Uriah Heep, Queen, Jethro Tull, Yes, Wishbone Ash, Vanilla Fudge, Pink Floyd.

Hardrockbands med innflytelse på og av Heavy Metal: Ac/Dc, Kiss, Alice Cooper, New York Dolls, Slade, Thin Lizzy, Whitesnake.

Glam Metal bands: Mötley Crüe, Ratt, Winger, Danger Danger, Skid Row, Steelheart, Cinderella, Quiet Riot, Warrant.

Judas Priest – Stained Class

For første gang på denne bloggen kommer en review av en klassiker. Det er snakk om metalgigantene Judas Priest, og et av deres viktigste album gjennom tidene, Stained Class.

Judas Priest

Utgivelsesår: 1978

Sjanger: Heavy Metal

Musikere: Rob Halford (vokal), Kenneth Downing (Gitar), Glenn Tipton (gitar), Ian Hill (Bass), Les Bings (slagverk).

Stained Class var Judas Priest’s magnum opus på syttitallet, og var kanskje det albumet som sikret fanskaren deres for de neste tiårene. Albumet definerte Heavy Metal i sin pureste form, og var på den tiden det mørkeste albumet de hadde gitt ut. Albumet åpner med dobbelbass-tromming av Les Binks på låten “Exciter”, og allerede da merker man trøkket som kommer fra høytalerne. Det er en låt som gnistrer med knalltøffe riff, buldrende basstrommer og en vokal så høyfrekvent som en flyalarm. Det dabber litt ut i “White heat, red hot” og “Better by you, better than me” som er mindre fartfulle, men likevel gnistrende Heavy Metal-klassikere. Titteltracket “Stained Class” er en dampveivals, og “Saints in Hell” og “Savage” er lynende Priest-hymner begge to. Den episke og progrock-inspirerte “Beyond the Realms of Death” er høydepunket på denne skiva, som til slutt avrundes med “Heroes End”.

Denne tidlige og pionerende britiske Heavy Metal-skiva oser av testosteron, kvalitet og intensitet over hele løpet, og dette er et must i platesamlinga hos enhver headbanger med et fnugg av respekt for seg selv!  En tidløs Heavy Metal-klassiker som rett og slett tar balletak på deg og kaster deg veggimellom!

Karakter: 10/10

Islam-Undetrykkelsens og antifrihetens religion

En 32 år gammel mann i Saudi-Arabia er dømt til 5 års fengsel og 1000 piskeslag. Hvorfor ? Fordi han brettet ut om sex og sexlivet sitt på nasjonale tv-stasjoner.

Igjen ser vi mord på ytringsfriheten i denne stormannsgale religionen. Menneskerettigheter, frihet og livsforståelse ser ut til å være helt tabu for Sharia-imamene som styrer de fleste muslimske land. 

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=574713

Mazen, den 32 år gamle mannen, er skilt og far til fire. Han forteller i intervjuet at han hadde sex for første gang når han var 14. Det er ifølge Sharia-loven furbudt å ha seksuell omgang før ekteskap, og skal ifølge konservative imamer straffes hardt.

Det er nå man spør seg: Er det virkelig nødvendig å framdrive en religion som drives av mørkemenn og som tror vi lever for 2000 år siden ? Når skal Arabiske land moderniseres og få et bedre menneskevern ? I den muslimske verden blir tusenvis av uskyldige mennesker straffet og til og med henrettet for den minste forseelse. Et eksempek er om en kvinne blir voldtatt. Da skal hun taes ut på markedsplassen og steines, mens voldtektsmannen får en liten bot. Et annet eksempel på generell inkompetanse i Sharia-lover er en historie om en 75 år gammel kvinne som ble dømt til fire måneders fengsel og 40 piskeslag, samt utvisning fra kongeriket fordi hun hadde besøk av to menn som ikke var i f amilie med henne.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=553397

I tillegg dømmes også mindreårige, og noen får tilogmed dødsstraff:

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=572797

Nå kan vi lure på: Er det virkelig verd å følge en religion som driver slaveri, hat, undetrykkelse, kvinnemishandling og romantiserer gladvold ? Er det ikke på tide at mannen i gata i de muslimske landene gir en finger til “allah” og de maktsyke, hyperkonservative, tyranniske imamene og sharia-håndlagerne ? Nå burde verden snart innføre forbud mot Islam. Egentlig bør vi fjerne all religion fra denne planete, men Islam burde stå først i køa. Konservative mennesker holder menneskeheten tilbake, og all verdens voldsromantikere kan vi plassere på en øy i stillehavet der de kan slåss så mye de vil.

Fjern Islam, befri de arabiske folkeslag fra sykdommen som henger over dem og la dem få smake på frihet og menneskerettigheter for en gangs skyld!

Halford med nytt album!

Halford, solobandet til den legendariske Rob Halford (vokalist i Judas Priest) kommer med nytt album i høst. Albumet får navnet Halford III, og inneholder førsteklasses Heavy Metal i tradisjonell stil.

I tillegg til en rekke Heavy Metal-klassikere får man også noen julesanger med høyt volum. Dette er fordi vi nærmer oss vinteren og juletider, og Halford lover som vanlig høyt trykk og masse metall!

Flere nyheter om albumet kommer etterhvert, og vi gleder oss

Soloprosjekt – Arbeid etter nyttår

Jeg kan meddele til mine lesere at etter nyttår påbegynner jeg arbeid med mitt soloprosjekt. Navn på prosjektet har ikke blitt avklart enda, men det kommer iløpet av høsten. Regner med å få spilt inn en EP iløpet av våren, og det blir mest sannsynlig Trondheim som blir destinasjonen for innspillingen.

Med meg på laget har jeg fått Tom-Erik Gyth, som er gitarist og frontmann i Synestethic Soundscape, og jeg ser fram til dette samarbeidet.

Sjangermessig vil dette være en del som skal baseres på Heavy Metal i stil med Judas Priest, WASP, Dio og Helloween, og en del som blir mer rolig, progressiv og melankolsk rock og ballader.

Prosjektet vil foreløpig bestå av:

Izzy Stone (undertegnende) – Vokal, Keyboards, Lyrics, Harmonica og Bass.

Tom-Erik Gyth – All gitar, trommeprogrammering, mastring, recording, backing vokal,   produksjon og komponering.

Forhåpentligvis blir det kanskje noe større senere, om overnevnte gitarist er villig til å bli med på noe videre ! Ser virkelig fram til  å få spilt inn og produsert Ep’en som blir å bestå av 4-5 egenproduserte og et par covre.

Izzy’s out and Hornz Up!

Sanity Shed Anmeldt av Lenvik Kirkeverge!

Sanity Shed

Her er bilde fra kirkegårdscenen i “My Covenant” av Finnsnesbandet Sanity Shed. Musikkvideoen er anmeldt av kirkevergen i Lenvik kommune.

“Vi har på ingen måte hatt som mål å støte hverken kirkesamfunnet i Lenvik eller besudle kirkegården” sier Adrian Olsen, vokalist i Finnsnesbandet Sanity Shed. Anmeldelsen kom som en overraskelse på både produsent Stein Simonsen og Sanity Shed.

Ifølge kirkeverge Ivar Bjørkås har Sanity Shed brutt loven med å opptre med “dårlig adferd” på kirkegården. “Jeg så med en gang at scenene fra kirkegården var identifiserbare – både hvilken kirkegård det var og hvor på kirkegården. Jeg var temmelig overbevist om at det ville komme reaksjoner hvis jeg ikke gjorde noe med dette. Det er ikke bare å gå inn på en kirkegård på denne måten uten avtale med eier. En kirkegård er et fredet sted” understreker Bjørkås.

Men saken er, at Sanity Shed absolutt ikke har brutt noen lov. De har hverken vandalisert, ødelagt noe eller hånet kirken eller kristendommen på noe som helst vis. De har i tillegg sladdet alle gravstøttene for å ikke støte noen. Dessuten; Hvem i Norge som ser videoen kommer til å vite hvilken kirkegård dette er? Hvem bryr seg egentlig om dette?

Sanity Shed’s musikkvideo hadde selve nøkkelpunktet i kirkegårdsscenen, rett og slett for å understreke døden som tema, og få en melankolsk og lengtende stemning over musikkvideoen. Dette for å få fram de riktige følelsene og for å understreke den dramatiske handlingen. I tillegg var delen i sangen som ble spilt inn på kirkegården en melankolsk og rolig del, som viser både sorg og respekt for døden. Dette burde Ivar Bjørkås tatt i betraktning.

Fordommer?

Sanity Shed, er som kjent, et metallband. Noe som virkelig kan spille en rolle her er fordommer, siden metalsjangeren ofte blir stemplet som “satanisk” og “demonisk” på grunn av harde riff og obskure tekster. Det er lett å sette ting i bås, men en ting burde man virkelig tatt med i vurderingen: Hadde Marit Larsen blitt anmeldt om hun hadde spilt inn scene på en kirkegård? Svaret her er trolig nei.

Fordommer mot metalsjangeren har vært et sentralt tema globalt i mange år. Helt siden Black Sabbath debuterte i 1970 har mennesker alltid assosiert metal med ondskap, djeveldyrkelse og usivilisert ungdom. Dette er stempler som er både triste og usanne. Metalbands har tidligere brukt mørke metaforer og budskap, men alt i alt er djevelstemplingen bare fordommer.

Kunstnere

Sanity Shed uttaler at delen av videoen på Kirkegården er en del av et kunstnerisk helhetsinntrykk for å få den rette atmosfæren i historien som fortelles i sangen. De viser både respekt og ære for kirkegården, og viser dette med å få fram det kraftfulle og følelsesrike i videoen.

Til slutt skal det sies at Sanity Shed IKKE er et Black Metal-band, men et melodisk og progressivt metalband.

Skrevet av: Ingar Håkon Bråthen.

Linker:

NRK med radiointervju – http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.6793751
Dagbladet.no – http://www.dagbladet.no/2009/09/28/kultur/musikk/metal/kirke/musikkvideo/8321721/
Folkebladet.no – http://www.folkebladet.no/fri/article295652.ece
Nordlys.no – http://www.nordlys.no/nyheter/article4609730.ece
Aftenposten.no – http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3291538.ece

Tv-intervju:  http://www.folkebladet.no/fri/article295652.ece

Heavy Metal Historie

For dere som er glade i litt musikkhistorie, her kommer et langt, egenskrevet  innlegg om Heavy Metal-historien, subsjangrene og de forskjellige bølgene.

 

1965-1968: Forhistorie og proto-metal

 

Heavy Metal er originalt en subsjanger av Rock, der tidlige bands var av den psykedeliske bluesrock-arten.  De tidligste røttene til Heavy Metal kan spores tilbake til midten av 60-tallet, der Jimi Hendrix‘ gitarspill og de seige tonene til Blue Cheer og Cream. Musikalsk er Heavy Metal en hybrid mellom tung, seig bluesrock og den psykedeliske rocken fra “hippietiden”. Mange bands ga ut seige, tyngre og mer eksperimenterende album, som Iron Butterfly med debutalbumet “Heavy” og Blue Cheers første utgivelser. Men formelt tror man at begrepet ble født på musikalsk plan med Steppenwolf sin motorsykkelhymne “Born to be Wild” i 1968, som et soundtrackspor til kultklassikeren “Easy Rider”. Det finnes også mange flere teorier, for eksempel hippienes bruk av ordene “heavy metal experience” fra LSD-rus og datidens liberale bruk av narkotiske stoffer blandt ungdommen. Dette er et omstridt tema vi velger å ikke sette fasit på.

 

“Proto metal”-bands: Blue Cheer, Jimi Hendrix, Blue Öyster Cult, Steppenwolf, Iron Butterfly, Cream.

 

1968-1973: Heavy Metal blir født.

 

Storbritannia: På slutten av sekstitallet oppstod en ny bølge med musikk. Hardrocken kom i store porsjoner, og nye band som prøvde ut hardere og mer utfordrende grener i rocken tok steget videre fra den psykedeliske rocken fra midt-sekstiårene. I 1968-69 ble de mest kjente bandene innen hardrocken dannet: Led Zeppelin, Uriah Heep, Deep Purple, UFO og ikke minst Black Sabbath. Led Zeppelin skremte verden med sine to første plater, Led Zeppelin (1969) og Led Zeppelin II (1970), der skivene hadde en mye råere og uren sound enn tidligere band hadde hatt. Deep Purple bidro med Shades of Deep Purple (1968), The Book of Taliesyn (1969) og Deep Purple (1970), men fikk sitt store kommersielle gjennombrudd med Machine Head (1972) som markerte en langt mer bombastisk bruk av instrumenter, og hadde en unik, rå kraft. Uriah Heep debuterte i 1970 med Very Easy….Very ‘Umble, og fikk også en sterk periode første halvdel av syttiårene. Thin Lizzy ga ut sitt første album i 1970 med samme tittel. Alice Cooper fikk også suksess med “Schools Out” i 71, som også regnes som en metallklassiker. Queen’s Sheer Heart Attack regnes også som en av de første store Heavy Metal-utgivelser, og Queen brukte også mange elementer fra Heavy Metal på sine senere utgivelser, blandt annet Innuendo og A Night at the Opera.

Men det var i 1970, da Birminghambaserte Black Sabbath steg fram fra  røyken av blyfabrikkene og bakgatene, at Heavy Metal fikk sin første sjangerbemerkning. Debutskiva “Black Sabbath” regnes som den første virkelige Heavy Metal-plata i verden blandt headbangere verden rundt. Bandet overgikk alle hardrockbandene når det gjaldt sound, kraft, mørke og ekstremisme innenfor musikken. Med drop-d tunede gitarer som spilte dommedagsriff og en djevelsk, kald vokal fra Ozzy Osbourne, ble de kalt “The first Heavy Metal band“. Rob Halford, vokalist i Judas Priest siterte: “Toni Iommi invented the Heavy Metal riff. His tunes were filled with anger, aggression and evil passion. The music was the soundtrack of doom and was headcrushing, and the local youth loved it.” Musikken åpnet en av de største dørene i musikkhistorien, og musikken tiltrakk seg ungdom mens den skremte foreldregenerasjonen. Sabbath ble ofte beskyldt for å være djeveldyrkere og “satanister” på grunn av sin okkulte musikk og de mørke, melankolske og avskrekkende sangtekstene. Sabbath avkreftet dette ryktet, og kom med meldingen om at de var langt ifra noen djeveldyrkere, men skrev sanger med metaforer som henviste til den harde, virkelige siden av livet.

 

Tidlige Heavy Metal-bands: Led Zeppelin, Deep Purple, Thin Lizzy, Uriah Heep, Black Sabbath, UFO, Alice Cooper, Queen.

 

1973-1977: Storhetstid, Punken kommer og oppstigningen til Metalgudene.

 

I 1970 så også et band fra Birmingham dagens lys. Judas Priest ble født.  To skolekamerater, Ian Hill og Kenneth Downing dannet bandet “Freight” i psykedelisk hardrockstil. De fikk med seg vokalist Al Atkins på vokal, og valgte å bytte navn til Al’s tidligere, men oppløste band Judas Priest. Al Atkins forlot det nye Judas Priest i 1973, til fordel for tidligere Kinomanager i Birmingham’s vestlige del, Rob Halford. Halford tok med seg trommis John Hinch fra deres tidligere band “Hiroshima”. I 1974 gav Judas Priest ut sitt første album , Rocka Rolla,  som ble en relativt stor suksess i Storbritannia, og gjorde Priest til et kjent navn blandt datidens hardrockmiljø. Men det var i 1976 at ting virkelig begynte å skje. Priest gav ut plata “Sad Wings of Destiny”, og i den plata var alle rester av bluesrock fjernet, og Heavy Metal ble perfeksjonert.  Lite visste Judas Priest der og da at de skulle bli kanskje det mest innflytelsesrike Heavy Metal-bandet som noensinne har eksistert.

Heavy Metal gikk på en liten smell påmidten av syttitallet. Bandene hadde hatt en stor oppgang den første halvdelen, men pga de rebellske rockerne i “Sex Pistols” fikk punkrocken gjennombrudd kommersielt og dempet den store Metal-bølgen betraktelig.

Til tross for punkens fremtog fortsatte bandene i Heavy Metal og Hardrock-gata å gi ut skiver jevnt og trutt utover syttiårene. Nye band oppstod i den tradisjonelle metal-gaten, og nevneverdige bands som fortsatte den klassiske metalen på syttitallet er Rainbow, Judas Priest, Black Sabbath, UFO og Samson.

Nevneverdige band fra perioden: Judas Priest og Rainbow

 

Den første tyske Heavy Metal-bølgen (1972-1982)

 

Tyskland hadde på slutten av sekstitallet vært preget av såkalt “Krautrock” i form av band som Neu og Faust. Noen band ville bryte med denne bølgen, og den første tyske Heavy Metal-bølgen tok form. Det hele begynte med Hannoverbandet Scorpions som tok sterk inspirasjon fra britiske hardrockbands i tillegg til tradisjonell rock’n roll fra sekstitallet. I 1972 debuterte de med skiva “Lonesome Crow”, men det var først i 74 at den første “virkelige” Heavy Metal-skiva fra tyskland kom ut, nemlig “Fly to the Rainbow”.  Scorpions ble egentlig stiftet i 1965 som et rock’n rollband, og derfor er det mange som vil gi de æren for å være først ute i verden, men de ga ut skiver flere år etter Sabbath, og ble ikke kreditert som første Metalband. Andre band som så dagens lys var Accept som debuterte med plate med samme navn i 1979, Warlock med Burning the Witches og Sinner med Wild and Evil i 1982. Den tyske bølgen fortsatte videre utover 80 og 90-tallet, og la grunnlaget for subsjangeren “Power Metal” som nevnes senere i historien.

Tyske first wave Heavy Metal bands: Scorpions, Accept, Warlock, Sinner, Michael Schenker Group, Cacumen

 

1978-1983: New Wave of British Heavy Metal.

 

Den nye bølgen med britisk metal fikk en “kickstart” på siste halvdel av syttitallet, der bandene tok de tunge og distortede riffene fra de klassiske metalbanda og kombinerte dette med farten til punken. Judas Priest, som i prinsippet var et klassisk metalband, er bandet som har fått den første æren av å kickstarte bølgen, med at de fjernet alle rester fra blues i metalen. Og selv om Judas Priest var klassisk metalband, var de også en del av den nye bølgen, da de fyrte til med de mer råe, kjappe og tyngre metalskivene Stained Class (1978), Killing Machine (1978-79) og British Steel (1980). British Steel blir gitt æren for å være albumet som gav Heavy Metal den siste finpoleringen på riff og image, og regnes som verdenshistoriens mest innflytelsesrike album. Men der Judas Priest heller formet med sin egen type metall, tok andre band mer innflytelse fra punken, og laget en enda kjappere og mer rølpete sound. Det mest kjente bandet i den ligaen er Motörhead som benyttet doble basstrommer for en enda større fart og som sang med langt grovere og rølpete vokal enn andre metalbands fra den tiden, som heller benyttet vokalister i operatisk og høyfrekvent stil. Motörhead debuterte i 77 med tittelskiva, og gav i 1979 ut “Overkill” som ble deres store NWOBHM-start. Frontmann i Motörhead. Ian “Lemmy” Kilminster regnes som et av de største rockeikonene på planeten pga sin “Rock’n roll attitude”. Han velger selv å kalle Motörhead Rock’n Roll, siden han misliker såkalte “labels”. Men det bandet som skulle vise seg å ha mest suksess, og sette preg på Heavy Metal for godt var vest-London baserte Iron Maiden. Iron Maiden hadde, ledet av bassist og bandsjef Steve Harris, på slutten av syttitallet levd på spillejobber på småplasser og salg av t-skjorter, uten å ha spilt inn noe materiale, men fikk i 1979 spilt inn sin første demo, The Soundhouse Tapes. Året etter debuterte de med plata Iron Maiden, året etter med Killers, men i 1981 byttet de ut daværende vokalist Paul Dianno med Samsons Bruce Dickinson. Med en mer operatisk og høyfrekvent vokal, fikk de sitt kommersielle gjennombrudd i utlandet med “The Number of the Beast” i 1982, som i dag regnes som en av tidenes beste metal-skiver. Iron Maiden ble raskt et av de største bandene i verden, og er fortsatt til dags dato det nest mestselgende metalbandet i historien (slått av Black Sabbath), og de er like, om ikke mer populære i dag som i 1982. Andre band som kom med markante skiver var Saxon med Wheels of Steel i 1980, Diamond Head med White Album i 1980 og Def Leppard med High’n Dry i 1981. Denne bølgen av britisk metal mistet fort den kommersielle suksessen, men åpnet også døren for en rekke metalsjangre, og var kanskje den viktigste omrokkeringen for Heavy Metalens overlevelse i historien. Band som Venom og Pagan Altar regnes som NWOBHM-band, men var mer ekstreme og åpnet for blandt annet Black Metal, Thrash Metal og Ekstrem metal.

 

New Wave of British Heavy Metal-bands: Judas Priest, Iron Maiden, Motörhead, Saxon, Samson, Venom, Diamond Head, Def Leppard, Pagan Altar, Tygers of Pan-tang, Girlschool.

 

1980-1985: Amerika og klassisk Heavy Metal.

 

USA hadde aldri noen kommersiell kjempesuksess med klassiske metalbands på syttitallet. Men på begynnelsen av åttitallet begynte en liten bølge, som svar til den britiske, å komme seg på bena. Det var mest på grunn av mannen Ronnie James Dio at USA begynte å få en større stim med tradisjonelle metalbands. Ronnie hadde sunget i Black Sabbath i tre år, og i 1982 etablerte han sitt eget band, DIO, som debuterte med mesterverket Holy Diver i 1983. Et annet band som fort kom til i USA var New York-baserte Manowar som ga ut debuten Battle Hyms i 1980. Der den britiske metallen var røff, ufin og upolert, ble amerikansk klassisk metall mer massiv, pompøs og tyngre. Unntakene er debutskivene til de fleste bandene som hadde et mer britisk preg. Bandenee W.A.S.P., Twisted Sister og Van Halen regnes og som en del av Hair-Metal scenen i LA, men bandene spilte noe som var mye nærmere klassisk og tradisjonell Heavy Metal enn den kommersielle hairmetallen. Unntakene er midt på åttitallet da de fikk noen kommersielle hits.

Amerikanske Heavy Metal-bands: Manowar, Dio, Crimson Glory, Jag Panzer, Metal Church, WASP, Twisted Sister, Van Halen.

 

1981-1991: Glam Metal, verdensomspenning og kommersialisering

 

På vestkysten av USA, nærmere sagt Sunset Strip i LA, California, ble en stor metalscene dannet på begynnelsen av åttitallet. Denne typen metal tok inspirasjon fra hardrockscenen på syttitallet, den britiske metalscenen og kombinerte det hele med catchy riff og refreng i catchy glamrock-stil. Dette var opprinnelsen til Glam Metal, eller Hair Metal som det oftest kalles. De første Glam Metal-bandene varvisuelt kraftig inspirerte av glam, hard og shock-rockbandene fra syttitallet. Kiss,  Van Halen, T-rex, Alice Cooper, Slade, New York Dolls og Sweet.Høyt hår, sminke, trange klær og femininitet ble sett på som metal-moten kommersielt sett, noe som forvirret klassiske metalfans, som heller satset på macho utseende og vill, mandig råskap.  Musikalsk sett tok de hovedsakelig inspirasjon fra syttitallets hardrock og de nye bølgene tradisjonell metal. Mötley Crüe ble kanskje det mest kjente bandet av alle glambandene, og debuterte med Too Fast for Love i 1981, mens Quiet Riot kom med Metal Health i 1983. Etter det eksploderte det i bandvirksomhet, og navn som Dokken,  Stryper, Ratt og Winger kom fort på banen. LA-baserte WASP kom ut med sin debut i 1984, men regnes mer for tradisjonelt/Shock Metal band å være  enn Glam. Twisted Sister, som egentlig var  et tradisjonelt metalband, slapp også ut noe materiale på åttitallet  som regnes som Glam Metal. Det samme gjelder Kiss, Whitesnake  og Van Halen, som begge var av den eldre syttitalls garde sammen med Twisted Sister. Midt på åttitallet kom den store MTV-bølgen, der metal ble kommersielt. Bands som Poison, Warrant, Danger Danger, Faster Pussycat, Cinderella og litt senere Skid Row, Firehouse og Steelheart solgte skiver som varmt hvetebrød på siste halvdel av åttitallet. Dette ble ikke bare et amerikansk fenomen, men også i Skandinavia og i deler av Vest-Europa kom kommersielle metal og hardrockband innen synsvidde for MTV. Eksempler er bands som Europe, TNT, Hanoi Rocks og Return. Etterhvert ble også den kommersielle metallen det store fallet for metal. Produsentene begynte å få en finger med i spillet, og etterhvert begynte Hair Metal-bandene å lage Power-ballader, som i tillegg ble spilt i akustiske og nedstrippede versjoner. Til slutt ble flestparten av bandene oppløst eller skiftet stil da nittitallet kom. Unntakene er der, men de opplevde stor nedgang på nittitallet pga Grunge og Alternative Rock. Ved årtusemet ble svært mange 80’s Metalbands gjenforent, og noen lagde og lager fortsatt ny musikk i gammel stil.

First Wave Hair Metal:  Mötley Crüe, Ratt, Quiet Riot, Twisted Sister, Van Halen, W.A.S.P, Dokken, Stryper, Winger.

Second Wave Hair Metal:  Poison, Cinderella, Warrant, Danger Danger, Firehouse,  Faster Pussycat, Skid Row, Steelheart, Europe, Hanoi Rocks, TNT, Return.

 Subsjangre utviklet på åttitallet:

Thrash Metal (1981-):

NWOBHM-bandene var kanskje den største innflytelsen av alle i forhold til utviklingen av Thrash Metal. De britiske Speed Metal-banda på den tiden (Venom, Diamond Head, Raven, Jaguar og Motörhead) var de som virkelig la det første grunnlaget for thrash metal-sjangeren. Like innflytelsesrike var tyske Accept med sin kjappe, aggressive sound.

De første Thrash Metal-bandene så dagens lys i Bay Area, California tidlig på åttitallet. Kraftig inspirerte av NWOBHM-bølgen, Speed Metal og Hardcore hadde bandene en mer aggressiv, mørkere og kjappere sound enn sine forbilder. Metallica, tidligere kjent som Phantom Lord og Leather Charm, debuterte med Kill’em All i 1983. Samme år gav byfrendene Slayer ut Show no Mercy. Anthrax debuterte i 1984 med Fistful of Metal og Megadeth kom i 1985 med Killing is my Buisness…And Buisness is good. ¨De fire nevnte banda blir ofte referert til som “De fire Store” av de fleste Thrash Metal-fans, ettersom de regnes som de fire største Thrash Metal-bandene fra den amerikanske scenen.  Andre band fra den amerikanske Thrash-scenen er bands som Overkill, Testament, Exodus, Nuclear Assault og Whiplash.

I tillegg til den amerikanske bølgen utviklet det seg både en tysk og en søramerikansk bølge av Thrash Metal. I Tyskland dukket det opp en teutonisk thrash-scene der bands som Tankard, Sodom, Destruction, Kreator og Holy Moses var de mest kjente. Fra Søramerika kom Sepultura, Violator, Korzus og Sarcofago. Også Australia, England og Canada fikk noen mindre thrash-scener, med band som Deströyer 666, Onslaught, Sabbath og Voivod.

Men også Thrash Metal-bandene fikk sin nedgangstid på nittitallet, og en stor del av thrashveteranene gikk over til en mer kommersiell hardrockpreget sound på nittitallet. Deriblandt Metallica, Anthrax, Megadeth og Testament.

De kanskje viktigste utgivelsene innen Thrash i historien er Metallicas Master of Puppets (1986), Slayers Reign in Blood (1986), Megadeth’s Peace Sells (1986),  Kreators Pleasure to Kill (1986) og Sepulturas Beneath the Remains (1989).

Ved tusenårsskiftet kom en “Thrash Revival”-bølge med mange nye band som tok opp arven etter thrashlegendene på åttitallet. Municipal Waste, Toxic Holocaust, Bonded by Blood, Gama Bomb, Enforcer, Warbringer og Evile er eksempler på “New Wave of Thrash Metal”. 

Thrash Metal bands: Megadeth, Metallica, Testament, Kreator, Sodom, Anthrax, Destruction, Tankard, Annihilator, Voivod, Overkill, Sepultura, Exodus.

Groove Metal (1990-)

På slutten av åttitallet merket flere og flere metalbands et større press og en viss nedgang i popularitet, og mange fryktet at metal ville “gå av moten”. Det hadde de helt rett i. På begynnelsen av nittitallet ble Grunge og alternativ rock det store kommersielle fenomenet i musikksammenheng. De aller fleste glam metal-bandene ble oppløst eller fikk nedsatt popularitet og de fleste undergrunns metalbandene fikk en mer kommersiell hardrock-sound. Men noen band ville holde på den rå kraften og energien som bandene på åttitallet hadde. Det tidligere Hair Metal-bandet Pantera tok inspirasjon fra både thrashen og den tradisjonelle metallen for å lage noe helt unikt. I 1990 slapp de skiva Cowboys from Hell, som ikke lignet noe de hadde laget tidligere. Med en ny, kjapp, tung, aggressiv og energisk sound var de kanskje det viktigste bandet når det gjaldt å holde liv i Heavy Metal-sjangeren på nittitallet. Andre bands som bidro til utviklingen av sjangeren var Exhorder med The Law (1992), Sepultura med Chaos A.D. (1993) og Overkills I Hear Black (1993). Senere ble Groove Metal et større fenomen, og på midten av nittitallet ble Machine Head introdusert til verden. Senere har også bands som DevilDriver, Lamb of God og Damageplan popularisert genren. Men Pantera kommer alltid til å være bandet som ble synonymt med Groove Metal, og regnes som et av de største metalbandene gjennom tidene, plassert ved siden av Black Sabbath, Judas Priest, Iron Maiden, Metallica og Motörhead.

Groove Metal Bands: Pantera, Overkill (senere), Sepultura (senere), Machine Head, White Zombie, Lamb of God, DevilDriver, Damageplan, Rebel meets Rebel, Fight.

Black Metal (1982-85, 89-)

Utviklingen av Black Metal-genren skjedde på begynnelsen av åttitallet da NWOBHM-bandet Venom tok et steg videre inn i det ekstreme og lagde en langt mer ekstrem spillestil og et satanisk preget image. Musikkmessig var de nærmere Thrash og Speed Metal, men deres legendariske album Black Metal fra 1982 gav navnet til den mest ekstreme og uortodokse metalsjangeren i verdenshistorien. Svenske Bathory gav ut sin debutskive i 1984, og var det første bandet til å bruke growlede vokaler istedenfor den røffe halvcleanvokalen Venom brukte. Hellhammer og Celtic Frost regnes også som pionerer innen denne sjangeren.

Men det var på slutten av åttitallet at Black Metal virkelig ble en egendefinert sjanger. En norsk bølge med Black Metal så dagens lys.  Mayhem gav ut Ep’en Deathcrush i 1987, som ble regnet som den første utgivelsen innen “Norwegian Wave of Black Metal”. Darkthrone gav ut A Blaze in the Northern Sky i 1992, et album som sees på som det store vendepunktet. En rekke andre band fulgte, som Immortal, Gorgoroth, Carpathian Forest, Enslaved, Emperor, Ulver, Burzum, Thorns, og Dimmu Borgir.

 

SUBSJANGRE, FORTSETTELSE OG MODERNE METAL KOMMER!

Sanity Shed – My Covenant Musikkvideo – Review

Utgivelsesdato: 17.11.2009

Albumnavn: Continent Control

Releasedato: Ikke fastsatt

Sjanger: Metal/Melodic Metal/ Progressive/Death Metal.

Sanity Shed

SANITY SHED er et lokalt metalband fra Finnsnes, Troms i Nordnorge. I disse høstdager nærmer debuten “Contintent Control” seg med stormskritt. Det unge, lovende metalbandet ble etablert for cirka to år siden i den lille byen Finnsnes, og har fått en voksende fanskare og store oppslag i lokal media. Bandet henter inspirasjon fra forskjellige metalbands, alt fra progressive til alternativ og death metal. Symphony X, Amoral, In Flames, CKY, Protest the Hero, Wintersun, Soilwork og Bring me the Horizon er noen av forbildene.

Sangen “MY COVENANT” fra den kommende debutplata har fått video, og det er den vi skal snakke om her.

Tematikken rundt My Covenant og videoen er alvorlige og uforutsigbare konsekvenser, angrende synder og som man fort legger merke til, sinnsykdom,  barnemishandling og moralsk ødeleggelse. Det som imponerer mest med denne videoen er den utsøkte regien og det meget profesjonelle skuespillet. Som crew og aktører har de hyret lokale kjentfolk og egne venner, og de har gjort en imponerende jobb som skuespillere. Videoen er en amatørvideo om man tenker kategorisk, men kvaliteten på både bandets roller og skuespill, samt filmingen, er nesten en hollywoodregissør verdig.

Det som virkelig rører meg er de rolige partiene i sangen, der lokale bluesrockhelt Svein Kaspersen, som den angrende faren, synger ved graven til sin avdøde sønn.  Dette er en gripende scene, og gir videoen sitt “calm before the storm” der det etterpå braker løs i høydepunktet, før videoen avsluttes der en sorgtung Kaspersen vandrer bort fra kirkegården i det nordlendinger kaller “pessrægn”.

Låtmessig er My Covenant en egen singel verdig, og viser at dette Finnsnesbandet har funnet en sound verdig å gå på. De største kvalitetene ligger dog mest i de rolige partiene, introet og i oppbygningsfasene. Lydkvaliteten er ikke akkurat Nuclear Blast, men det er mer enn overkommelig fra et lokalband. Faktisk er det langt bedre enn forventet, og mastringen er topp til tross for at jeg hører på et dårlig anlegg.

Sangkvaliteten er topp, og teksten er godt manøvrert, gjennomtenkt og har god tematikk relatert til både video og atmosfære i selve låten.

En eneste minus kan nevnes, og det er noe overdramatisk overspilling i det rolige partiet før soloen som jeg ikke syntes helt passa til musikken. Men dette er bare en bagatell i forhold til det store bildet. Sanity Shed har gitt ut et kvalitetsprodukt, og enhver metalfan burde få med seg denne videoen, som går på folkebladet TV fra og med 17.september ( i natt)

Bedømmelse av videoen i karakter:

Regi: 10/10

Skuespill: 8/10

Atmosfære: 9/10

Sangkvalitet: 10/10

Totalt: 9/10.

En knallsterk videodebut, og jeg kjenner jeg gleder meg enda mer til debutskiva, CONTINENT CONTROL kommer. Den blir å snurre i platespilleren sikkert et firesifret antall!
Sanity Shed er : Adrian Olsen – Vokal, Eskild Enderud – Bass og vokal, Espen Sørås – Gitar og vokal, Nicolai Bakkeli – Gitar og Kristoffer Vangen – Trommer.

Anmeldt av Izzy Stone.